meh

Jeg har tenkt mye i det siste.

 

Alts, jeg tenker alltid mye. Men i det siste har jeg tenkt mye p serise ting.

Og det er jo aldri noe gy.

Jeg vipper veldig mellom om jeg faktisk skal gidde blogge eller ikke. Jeg har p en mte lyst, men samtidig fler jeg ikke det er noe jeg br gjre n. 

 

Jeg er i en stor prosess med finne meg selv. Jeg er ikke den samme fra uke til uke, selv om jeg bestr av de samme aspektene, finner jeg forskjellige mter uttrykke dem p. Og jeg er s sykt alene.

 

Jeg skal slutte blogge. Legger den ikke ned, men jeg skal ikke skrive p den.  Kanskje ever. P lenge, i alle fall. Det er litt for stort ansvar skulle skrive til allmennheten om meg, nr jeg egentlig ikke finnes. Jeg er bare et produkt av min egen fantasti - av deres fantasi - som ikke stemmer overens. Jeg m frst bestemme meg for hvem jeg er fr jeg kan gi et ordentlig portrett av meg selv til noen. I det hele tatt.

 

Jeg skal flytte snart. Jeg gleder meg. Jeg trenger forandring. Jeg trenger nye omgivelser. Jeg trenger nye mennesker. Asap.

 

Beklager til dere jeg har slettet - det er ndvendig for min egen psykiske helse. Jeg takler faktisk ikke bli konstant minnet p hvordan ting var - det er ikke dere. Det er bare hva det vekker i meg.

 

Jeg sprenger helt serist. Jeg forsker f et utlp for tankene mine n - uten nevne detaljer. Det er jo helt umulig. Shit mann. Jeg takler ikke forske skrive om meg. Ikke meg. Please. Ikke mer meg.

Oppoverbakke.

De siste dagene har jeg merket at har vrt litt tyngre, p en mte. Jeg har merket vekten av dagene har tynget meg ned. Ikke p noen superspesiell mte. Ikke snn veldig. Men jeg bare merker at dette eventyret jeg har begynt p, ikke kun er ett eventyr.  Jeg visste det jo, men jeg hpet p en mte at "rusen av ikke vre ruset" skulle holde meg der oppe litt lengre. Jeg trives godt i hyden. Obviously. Men det er vel p tide plante begge beina godt ned p jorda og se avgrunnen i ynene. Eller noe ikke s voldsomt.

Jeg fler liksom at humret mitt gr s sykt i sykluser. Jeg har liksom perioder. Og nr jeg frst har begynt p en periode gr det mer i late som, til det mirakulst bytter om. I det minste er jeg i veldig godt humr nr jeg er med andre mennesker. Andre mennesker gir meg glede. Bare litt trist at de ogs utmatter meg, s jeg m trekke meg tilbake etter en liten stund. 

Det er p en mte, jeg innbiller meg i alle fall, at det er bra at det har begynt bli litt oppoverbakke. For det frste klatrer jeg jo mot toppen. I hyden. Hvor jeg skal bli. Og for det andre, s gir det meg litt mer motstand. Noe kjempe for. Jeg kan jo ikke bare fortsette gli gjennom livet. Det er n jeg m vise en innsats, og vise at jeg er verdig et godt liv. Og det skal jeg jo f til. Uansett.

Liksom, selv om det ikke er noe alternativ for meg ruse meg n, selv om jeg kanskje har det litt tungt til tider, s vet jeg at jeg aldri i verden kan bli her nede. For om jeg blir her nede, havner jeg i en ond spiral, og da kunne jeg jo like gjerne ha ruset meg. Snn egentlig. Det gr ut p at jeg m gjre meg fortjent til et bedre liv. Skaffe meg jobb. Fortsette henge med nyktre folk. Fortsette kjempe for en ny livsstil. Snt noe er ikke gratis, vet du. Selv om du har forsttt det, m du gjre det.

 

I gr var jeg p volleyballturnering. Med Idrett Mot Rus. Jeg spiller p et volleyball-lag som heter Tnsberg Sorte Fr. Vi mtte en haug med institusjoner og fengsler i Porsgrunn, og spilte i vei. Noen av de institusjonene/fengslene gjr jo ikke annet omtrent vet du. Men den luksusen har vi og. Vi trener tre dager i uken. Og det er jo flott. Selv om jeg ikke er verdens beste, har jeg et konkurranseinstinkt p niv med mestere, og det skal ikke st p ikke bevege seg/ikke gi alt. Vi kom p en tredjeplass. Det er jo greit nok det, i bunn og grunn, vi fikk jo pallplass og det ble premier og snt. Men den andreplassen var vr alts!!!

Du forstr, vi spilte mot det beste laget i semifinalen. Vi hadde allerede sltt laget som kom p andreplass. Det var s surt, det. Laget som kom p frsteplass hadde til og med en som tidligere har spilt p landslaget i volleyball p laget sitt. Vi vant det frste settet. Det andre settet vant de. Etter det var vi s tmt for energi, helt tomme hele gjengen, vi hadde bare spist vafler p 6 timer, at det tredje og avgjrende settet tapte vi s det sang etter. Vel fortjent seier til dem, ikke velfortjent andreplass til andreplassen. Menmen, tredjeplass er da noe det og.

Fremtid, fortid. Ntid.

Har dere sett ut av vinduet i dag? Eventuelt vrt ute, for dere hardcore-lifers. Vel, jeg har i det minste sett ut av vinduet veldig mye i dag. S sinnsykt varmt det er! Jeg har sluppet hunden inn og ut p verandaen (herregud jeg m g en tur snart) i solsteika, og kjent sola praktisk talt brenne seg fast i hudet min. Det er ordentlig godvr i dag. Denne dagen var liksom bare ment-to-be, den.

Jeg ble nettopp kontaktet av en pike som gr 2.vgs. Norsk-klassen hennes hadde lest en artikkel jeg har skrevet for Aftenposten. Jeg svarte pent og hflig, og fikk som svar tilbake et sprsml om jeg ville komme til skolen deres og prate litt til dem. Jeg svarte jo selvflgelig ja. S ufattelig moro! Og s sinnsykt skremmende! Dette grugleder jeg meg til noe s til de grader. Jeg klarer rett og slett ikke slutte med overtenkning rundt dette. Hvordan burde jeg gjre det? Hva burde hovedtematikken vre? Hvordan skal jeg klare interessere alle p n gang?

Det blir en gyal utfordring, samtidig som det gir meg litt pusle med. Dette m jeg jo virkelig jobbe med. Jeg har lyst til gjre det ordentlig. For deres skyld. Jeg har lyst til gi et varig inntrykk, samtidig som jeg nsker hjelpe dem s mye som mulig. Det er virkelig en mulighet, fler jeg. Det gir meg fryktelig mye.

Jeg ble sittende i egne tanker og titte ut av vinduet s lenge at jeg helt mista trden for dette innlegget.

 

 

 

Vil du prate om det?

Jeg tenkte endre tematikken en smule for dette innlegget. Hverdagen min er uansett ikke s sinnsykt spennende at det ikke kan vente ett dgn p bli skrevet om. Jeg har p en mte blitt voksen de siste rene, da. Tro det eller ei. Snn sett fra andres perspektiv, i det minste. Muligens en smule i hodet og. Uansett, det bli voksen skal vise seg pne opp mange drer som ble lukket for meg for mang en r siden.

Du forstr, familien min er hylig funksjonell dysfunksjonell familie. Ikke slik en du ser i South Park eller Simpsons, men kanskje en slik en du ville sett i en litt mer virkelighetsorientert serie. Det er absolutt ingenting galt med den, og om noen av dere i familien min leser dette - jeg beklager om dere finner det sttende, men... Ta det til dere. Kanskje vi kan gjre noe for hverandre, hele gjengen?

Dere forstr, da jeg vokste opp var alt fryd og gammen. Jeg kom fra en fin familie, ingenting var galt, noensinne. Jeg vokste opp lykkelig uvitende om at verden faktisk hadde ting som smerte i seg. Smerte var nr mamma ikke kjpte godteri til meg p butikken. Familien min er ekstremt lukket nr det gjelder prate om flelser. Jeg fler meg nesten merkelig, som har en trang for snakke om flelsene mine. Om jeg noensinne tar dem opp, blir det klein stemning, og samtalen stagnerer helt. Man merker liksom at snt skal man ikke gjre.

Mamma har ikke fortalt noen, i hele familien, om at jeg har ruset meg. Ingenting har hun sagt, nr jeg har veid 22 kg mindre enn jeg gjorde n. Nr jeg har vrt borte fra julaften og aldri vrt med familien p harrytur. Ikke mtt opp i bursdager. Funnet p unnskyldninger gang p gang. Vrt helt fortvila. Hva skal jeg si denne gangen, da? har hun spurt meg. Og det har jeg virkelig ikke brydd meg om. Finn p noe. Det er opp til deg. Si hva faen du vil. Jeg driter vel i hvordan du skal kunne opprettholde det glansbildet av en familie du lever i.

Jeg har alltid trodd jeg var unntaket. At jeg var drittungen i familien. At jeg var han eneste som gjorde noe galt. Det viser seg visst at hele jvla familien sliter med noe. Er du ikke gren, har du ikke angst og er deprimert, er du faen meg alkis eller narkoman. Har du det bra med deg selv, det er da du er unntaket. Og det er virkelig vanskelig finne ut av dette, gradvis. Jeg lurer virkelig p hva som skjedde med det livet jeg levde frem til jeg ble 16 og begynte ruse meg s det joma etter. Og hvorfor, hvorfor m jeg finne ut av dette p egenhnd?

Bde moren og faren min jobber med hjelpe andre som har det vondt. Kanskje fordi de selv skulle nske de kunne ftt mer hjelp? Hvem vet. Kanskje det hjelper dem hjelpe andre. Det er helt sprtt. Hver gang en lege eller psykolog har spurt meg om det er noen psykiske problemer i familien min har jeg mttet svare "Det vet jeg rett og slett ikke. Vi snakker ikke om snt." - og det har ikke fltes noe godt. Jeg vet personlig veldig godt at det finnes svrt f mennesker i familien min som har det bra. I det hele tatt. Men nr vi snakker sammen er det bare glis, neida jeg har det s bra s, ikke tenk p det, herregud her i familien har vi det bra. Og det er virkelig tft ha det snn, nr man vet at den andre parten heller ikke har det bra. Og det faktisk mte opp p familiemter - bursdager, julaften, konfirmasjoner - er noe ingen av oss ser frem til. Fordi vi vet at hele gjengen er grne. Bare ikke meg.

Jeg har slitt fryktelig mye med pne meg opp for psykologer. Jeg sliter enda med det. Men jeg klarer heldigvis pne meg opp for vennene mine. For internett. Og det er i alle fall noe. Jeg har ogs begynt gradvis pne meg opp for bde familie og psykologer. Og det er jeg glad for. Jeg skulle bare nske familien min kunne vre med p forbedringen.

 

PS: Etter ha publisert dette innlegget fikk jeg fryktelig drlig samvittighet for hva noen av familien min vil tenke om de leser dette. Jeg vil bare si til dere som har vrt med p min vei til bedring: Takk for at dere har vrt der. Og jeg vet dere prver. La oss greie sttte hverandre alle sammen, uten at vi behver be om hjelp!

Hundekos

Jeg beklager om jeg skriver lite nyansert n. Det har liksom noe med gjre at dette er litt nytt for meg g. Det er liksom det som opptar meg om dagen. Det er det som faktisk skjer. Jeg har blitt nykter. P ordentlig. Og det er faktisk kjempestort.

Dagene begynner  normalisere seg, mer og mer. Jeg begynner f en relativt normal hverdag. Normal for en som verken har jobb eller skole, that is.

I natt sov jeg fryktelig drlig. Selv om jeg har et behov for sovepiller for havne i den ste drmmeverdenen. Jeg drmte at jeg forsov meg, skikkelig, og vknet i sjokk og halvsvime litt fr 9. Ok, det var ikke s veldig sent st opp. Jeg har jo uansett ingenting  forsove meg til. Allikevel dro jeg den slappe kroppen min opp av sengen, utfrte handlingen mentalt, som om en kran festet til taket lftet meg opp, tuslet inn i stua og satt p kaffen. Jeg ble mtt av fantiske, fine Emma. Hun er alltid like glad for se meg. Alltid. Hun var kjempetrtt hun og, men etter hvert som hun nrmer seg meg tripper hun mer og mer, og hopper til slutt opprmt mot meg fr hun gnir seg mot benet mitt som en katt. Hun hopper i sirkler rundt og rundt og gliser med hundefjeset hennes, gjesper, strekker seg, og str til slutt helt stille mens jeg tar meg tid til kose med henne i en 3-4 minutter. Helt til kaffen var ferdig, i alle fall.

 

Dagen skulle vise seg bli riktig tung. Virkelig. Jeg har ikke helt forsttt hvor viktig en god natts svn er fr n, tror jeg. Jeg har ikke hatt noe matlyst, ikke hatt giddalyst til gjre noe, ikke en gang sitte p internett, jeg har bare daffa og villet legge meg igjen. Men sterk som jeg er, neida! Jeg slo meg ned i sofaen og titta litt p fargeboksen, mens Emma la seg opp fanget mitt med overkroppen og l med underkroppen i sofaen. Snn l vi og koste oss med Animal Planet p TV'en i en times tid, fr jeg sto opp og gjorde ingenting p dataen. Her inne har ikke Emma noe deilig sted vre, s jeg slapp henne ut p verandaen. Emma er s flink hund at hun kan g fritt rundt ute som en katt, hun holder seg rundt huset og legger seg bare ned p utemblene i solen uansett.

 

N har jeg nettopp dusjet, og har enda ikke gjort noen av dagens gjreml. Det aller frste vil vre g tur med Emma, i og med at hun str ved utgangsdra og lager "jeg vil ut det er synd p meg" lyder. Ste Emma. Katten er ute i sola og koser seg, snart fr vel jeg ogs bli med. Jeg er den eneste av dyra i huset som ikke har nytt solskinnet i dag enda. Det er det p tide gjre noe med.

Stvsuging, vasking av gulv, klesvask og ta ut av oppvaskmaskinen fr heller skje... Senere. hehe

 

I dag blir en veldig fin dag! Jeg skal vre med til flyplassen og plukke opp en veldig god venninne som gr p skole i utlandet, overraske henne med vre der. Senere blir det volleyballtrening. Dagen blir nok kjempebra den og! JADA JEG KOMMER EMMA!!!

God samvittighet med drlig vr

I dag er vret p min side. Det er fantastisk deilig sitte inne uten noe gjre, uten ha drlig samvittighet. Man fr et sregent humr nr vret er som det er i dag. Det blir litt som bli pakket inn i et slags melankolsk teppe. Du er litt smtrist, men ikke slik at du blir likegyldig og lei. Jeg finner mye ny bra musikk, har nettopp hengt opp en klesvask og skal snart ut og g tur med hunden. Det sistnevnte gruer jeg meg ganske til, men jeg vet det blir kjempekoselig nr vi frst har satt i gang.

Det er fryktelig lenge siden jeg har sittet med nettopp denne flelsen. Det er slike goder man gir fra seg for leve et liv fylt med et annet spektrum av flelser. Jeg m si jeg virkelig setter ordentlig pris p de sm tingene n. Bare det ha mulighet til dette gjr meg fryktelig godt.



Vr alles kjre majestetiske Emma.

 

Har du spilt Ruzzle? Det er et telefonspill som virker utrolig vanskelig i begynnelsen. Etter ha forskt litt begynner du bli flink. Og s er du fuqqd. Det er et spill med et kvadrat p 4x4 bokstaver, hvor du skal finne ord. Du m dra fra bokstav til bokstav, og bokstavene har poengscore som wordfeud; e er 1, r er 1, c er 10 etc. Det er ogs double/triple letter og double/triple word.

Jeg slo faren min i begynnelsen i dette. N gjr han ikke annet, han sitter virkelig og spiller dette dagen lang. Det tok meg to dager med unnasluntring, s doblet han poengsummen min. N er det bare for meg til legge meg i hardtrening.

 

Man skulle kanskje trodd at dagene gikk sakte nr man ikke har noenting gjre. Kanskje de egentlig gr sakte. Men det gjr ingenting. Jeg nyter det. De gr jo ikke akkurat saktere enn de har gjort for meg de siste mnedene. I verste fall, fr jeg "mer" tid til nyte. Mer tid til ta opp igjen kontakten med gamle relasjoner.

Det er en av de beste flelsene i verden. At de gamle vennene dine, de du ikke trodde lengre kunne sees p som venner, enda er der. S fryktelig godt det fles. Det finnes alltid et hp der ute, alle sammen. Uansett hva det er du sliter med, det ordner seg til slutt. St p!

Forsk #1000, DENNE gangen gr det!

Hei og god dag bloggen! N er det virkelig lenge siden! Jeg m bare beklage det alts. Problemet har rett og slett vrt litt for mye fanteri, og... Et litt for langt opphold i fengsel. Spr du meg.

Meeen, ingenting er s vondt at det ikke er godt for noe, eller hva? Jeg har overrasket meg selv fryktelig. Fengsel, som egentlig ikke hjelper en dritt,  har gitt meg akkurat det jeg trengte for fortsette livet mitt som rusfri og glad og lykkelig! Det er helt sprtt. Men, det kom vel til rett tid og rett sted og snt da. Du vet, when the stars align.

 

Jeg hadde faktisk selv ikke trodd at det skulle g som det gikk. Da jeg frst var i fengsel forskte jeg halvhjertet holde meg rusfri, men hva skal man liksom gjre i fengsel om man ikke kan ryke hasj? Nei, det er ikke godt si, det. Allikevel, her str jeg, helt rusfri og er en killer i bordtennis. Det er rart si det, men fengsel er det beste som har hendt meg hittil i livet. Og det er faktisk bare min egen skyld. Tenk det!

Fengsel er et merkelig sted. Du er innelst fra alt til 15-23 timer i dgnet inne p et lite rom, med en TV og radio. Nr du slipper ut er det nesten ikke noe plass oppholde seg p, og maks skritt du kan g daglig er 500. (Jeg snakker selvflgelig ikke om alle fengsler her) Det var et ufattelig lite trimrom med tre apparater hvor 50% av fengselet oppholdt seg (det var 16 stykker i fengselet jeg oppholdt meg i den siste perioden), og jeg og en to-tre andre spilte bordtennis dagen lang. (2 og en halv time lufting daglig)

Med s mye tid alene inne p en celle rekker du gjre deg opp et par tanker. Kanskje fler enn du hadde sett for deg. Og det er vel ikke lite du har sett for deg heller. Du gr i gjennom mange faser. Frst er du lei deg. S er du glad. S er du likegyldig. Repeat. Gjerne p samme kveld.

Allikevel, s mye tid gir deg s mye godt ogs. Du rekker tenke over valgene du har tatt. Hva du har gjort galt. Hvordan du kan endre p det. Og du rekker tenke de tankene s mange ganger at de faktisk sitter. Og det aller beste; du kom frem til de tankene selv, uten hjelp. Du forstr tankene, du hrer ikke bare ordene. Du vet hva du vil. Og du har nok tid til ta vanskelige valg, og bli sikre p dem. Det er rett og slett en liten tenketank for kriminelle.

 

N har jeg vrt utenfor fengselets mur i 1 uke og 2 dager. Hittil har dette vrt en av de beste ukene i livet mitt omtrent, selv om jeg har gjort svrt lite, sett bort i fra g en lang tur hver dag. Jeg har kontakt med srdeles f mennesker, og jeg gjr svrt lite. Men, jeg gjr sinnsykt mye mer enn jeg gjorde i fengsel! Og det jeg gjr er faktisk gode ting! Jeg fler meg s bra og frisk og rask. Starten p en ny era!

 

 

To artikler publisert i avis p ett dgn - jeg br skrive mer!

Virkelig, jeg burde ta meg mot til skrive mer meninger, kommentarer og generelt tekster. Jeg skrev to tekster i natt, begge to ble publisert i lokalavisen. Ikke det at det skal s mye til for komme i lokalavisen akkurat, men allikevel. I tillegg skal jeg se om jeg fr noe publisert i Aftenposten igjen.

Jeg er liksom stolt, men overskriften av den ene kommer til drepe familien min. Men det gr bra. De vet det jo fra fr.

http://www.tb.no/5-76-107792


http://www.tb.no/5-76-107801

Nattetekst.

Det er overraskende nok enda noen som besker bloggen min i ny og ne. Jeg forstr ikke at dere gidder, s lite som jeg publiserer. Og jeg forguder dere, for at dere viser at dere bryr dere. Sttter meg. Dere ergode mennesker. Jeg hper dere fr utnytte av de f tekstene jeg skriver.

Timer. Ett minutt. Alt gr i ett. Plutselig sitter du der, og kameraten din dro for 4 timer siden. Du skulle flge like etter, men bare snakke ferdig samtalen som fylte rommet. Natt til sndag. Hva har egentlig skjedd? Hva har egentlig skjedd de siste ukene? Jeg kan knapt huske ett eneste klart minne. Er det noen klare minner? Alle jeg kjenner har vrt innom leiligheten min. Mitt nye bopl, midt i ghettoen. Det var ikke snn det skulle g. Jeg skulle holde meg nykter. Fortsette i jobben jeg hadde begynt i, takket vre det vidunderlige tiltaket VIPS. Som skaffer deg privat-jobbintervju med arbeidsgiveren. S suksessfullt at det ble stengt ned i nabokommunen. Jeg fikk meg jobb p Expert, praktisk talt en drm for en fremtidig student som meg. Det var denne jobben jeg skulle ha, og fortsette ha til jeg hadde ftt sortert ut ting.


Ett sted der inne mistet jeg jobben. Jeg kan huske jeg var svak, jeg slet med lfte kjleskape opp p den tralla man brer de rundt p. Jeg slet med fre komfyrene i en rett linje blant de trange passasjene av hvite- og brunevarer til utgangen, for deretter f hjulpet til med f dem inn i kjperens bil. Jeg hallisunerte. Jeg hrte stemmer som ikke var tilstede. Jeg husker ikke hva de sa, jeg husker ikke hva hensikten deres var, men de var tilstede. Jeg spurte sjefen om en pause. Nei. Jeg spurte igjen. Nei. Tredje gang banket jeg p dren og sa at jeg ikke var i stand til jobbe fordi jeg hrte stemmer. Jeg var fryktelig paranoid, og angsten var s sinnsykt stor og ekte. Den regjerte.


Jeg mistet jobben den dagen, men jeg har en utrolig hyggelig og forselsesfull sjef. Han sa "du kan komme tilbake nr du fler deg bedre." - han forsto. Han visste hvordan det var g i gjennom en tff periode av livet sitt.


En kamerat hadde tilbrakt n uke i mitt rom. I bofellesskapet. Som ikke har stue. Jeg vant, og fikk det strste og fineste rommet. Det er nyoppusset og jeg var den andre av fire som skrev under p kontrakten. Rommet er strst, og det har en vinterhage som gjr at jeg plutselig sitter p omtrent dobbelt s stort areal som de andre, og direkte utgang til bakhagen vr - som fort ble til stuen.


Jeg ble kastet ut et sted der inne. Jeg hadde visst hatt for mange naboklager, mye brk. Snt har jeg unngtt siden den dag, foruten i dag. De har nemlig dokumenter som fr meg utkastet p 3 timer - sist gang var de ndelse. Men takket vre min mor og far som alltid stiller opp for meg, fikk vi utvidet fristen til et par dager. Jeg antar de diskuterte mye rundt middagsbordet den dagen, for jeg endte opp med f en ny sjanse. Til bo her. Men ingen fler fester.
Enten blir jeg kastet ut, n, i dag, fordi vi var vkne og snakket hyt hele natten. Timene fles ut som minutter. Jeg husker ikke hva vi har pratet om. Bildene p veggen beveger seg, og jeg fler stemmene luske der bak. Men n har jeg besk, av en utrolig lreit kar som snakker konstant, drar den helt ut. Men vi har smarte samtaler, gode samtaler - vi har lst livsproblemene vre. Vi bare husker ikke hvordan dagen etter, og klarer ikke gjre annet enn sitte der og fle deg p topp, uten ett eneste problem - alltid.

Fremover!

Ting beveger seg i livet mitt, med en voldsom fart. Tenk at for en liten mned siden satt jeg og lurte p hva, nr og hvordan ting skulle komme til bli bedre. Bedre. Jeg vet egentlig ikke om ting har blitt bedre i det hele tatt. Men jeg ser i alle fall lyst p fremtiden, lysere enn jeg har gjort p mange r.

Jeg har nylig ftt bekreftet at jeg skal ut i arbeid. Om 9 dager str jeg pfrt en Expert-genser og lurer p hva jeg kan hjelpe deg med. Det blir kjempeflott. Jeg er bde veldig interessert i teknologi samtidig som jeg er glad i mennesker, s jeg tror dette virkelig kan vre yrket for meg en stund. Frem til jeg vet hva jeg vil studere.

Min kjreste og jeg fant for omtrent en mned siden ut at vi skulle flytte fra hverandre, for gjre ting enklere rusmessig. Vi er veldig flinke til f den andre til ruse seg nr kun den ene vil. Og det er ikke bra. Denne uken klarte jeg endelig se forbi angsten og ga beskjed om at vi sa opp leiekontrakten. Jeg skal p to visninger mandag, satser p at jeg kan vre ute herfra allerede den 1. Juni.

Du forstr, jeg og kjresten min ble angrepet utenfor dren i gr. Billedlig talt. Huseierfruen sto utenfor og kostet fredfullt, og vi trallet og trasket p vei hjemover, noks slitne etter en natt ute i skogen natt til 1. Mai. Hun pnet med et hyggelig "ja, s dere skal flytte ut?", men den hyggelige tonen forsvant raskt. Hun spurte om vi kunne flytte hjem til foreldrene vre fortlpende, og angrep oss med setninger som "jeg vet om bakgrunnen deres" og la til "ikke jug!" etter sprsmlene sine 3-4 ganger. Hva tror hun om oss? Alts, greit nok at vi ikke har skreket ut "HEI VI SKYTER AMFETAMIN SPORADISK", men jeg vil heller ikke si at det er lyve nr jeg ikke forteller henne om vre rusproblemer. Eneste jeg noensinne har lyet til dem om er nr jeg fikk direkte sprsml "bruker dere spryter?" og jeg ikke hadde hjerte til si nei, for deretter se den blide huseiermannen sitt hjerte bli knust.

Etter ha berget oss ut av denne samtalen, varte sikkert i 8 timer per min indre klokke, satt vi oss inne og undret over hvorfor hun plutselig kom med utsagn som "jeg vet om bakgrunnen deres, jeg er ikke dum", fr vi plutselig kom p at hun arbeider p sykehuset. Det finnes alts to lsninger p hvordan hun har funnet ut av dette. Enten har hun funnet bloggen min. Den finner du ikke ved ske opp navnet mitt p google. Men du finner artikkelen til Aftenposten, og om hun har lest i kommentarfeltet kan du finne linken til bloggen min der. Om du fant den via bloggen m jeg bare beklage avsnittet over; det er ikke ment slemt. Den andre lsninger ligger i at hun har misbrukt sine privilegier som sykepleier, og har snoket i journalene vre. Dette er litt mer alvorlig. Om det er s, risikerer hun miste jobben sin. Jeg har bedt fylkeslegen ta en titt p elektroniske spor p journalen min for se om noen har vrt p sightseeing i helsesystemet. P n mte hper jeg hun fant bloggen, for jeg vil jo ikke at hun skal miste jobben sin. Ikke fr jeg har flyttet i det minste. Hun fr i s fall bare ta ansvar for egne handlinger, dessverre.

Etter ha blitt angrepet og bombardert med sprsml og smfrekke kommentarer i mine 8 timer, rant det virkelig over for meg. Jeg gikk rett inn og skte p alle leilighetene som l ute p Finn i Vestfold. Omtrent. Etter under 24 timer har jeg sikret meg to visninger, s det frte i det minste med seg noe godt! Ting beveger seg alts stdig fremover mot et bedre liv. Nytt sted. Ny jobb. Nye mennesker. Nei, forresten, jeg og kjresten min skal ikke gjre det slutt.

S kommer man til det endelige sprsmlet dere alle der ute undrer over. Hvordan gr det med rusen? Hvor langt har du kommet deg p en mned? Hvor mye har du tatt til deg av sttten du fikk fra Aftenpostens hyggelige lesere? Vel, jeg har kanskje ikke helt tatt til meg all sttten. Jeg ble overveldet, glad, og har levd p alle mine fanmails i en god stund n. Men de gjorde ikke mye med mitt forhold til rus. Vel, noe, men hverdagen er liksom den samme selv om jeg er mye blidere og ting n skal ordne seg. Bruken min har gtt ned noe grasalt. Men den hender. Jeg bruker mindre, sjeldnere og frre ganger per utskeielse. Jeg har trappet ned spass at jeg vil trre pst at jeg veldig sjeldent er ordentlig ruset. Det er et steg i riktig retning, og n som arbeid kommer opp er det viktig holde seg unna rusmidler fremover. En ny hverdag kommer snart. 9 dager til.

//etterord/redigering

Etter ha tatt en titt p statistikken min, ser antallet sidevisninger per dag ut til at det er to nye mennesker som har funnet bloggen min den siste uken. To mennesker som har klikket seg inn og lest kommentarer p tidligere innlegg. To nysgjerrigperer. Sannsynligheten for at hun er en av dem kan jo sees p som bde ufattelig hy, og veldig lav. Det finnes jo et hav av mennesker i Norge, men det finnes jo ikke et hav av mennesker som plutselig oppdager bloggen min nr den ikke er indeksert p google. S jeg velger tro at hun har funnet bloggen min. Da m jeg bare beklage at jeg beskyldte deg for misbruke dine muligheter som sykepleier, jeg ble bare s fryktelig forfjamset at jeg mtte rapportere det til fylkeslegen. Allikevel, hun s ut til vite private ting min kjre har snakket med sin psykolog om, s noe journaltitting er allikevel sannsynlig. Neimen vet jeg. Hyggelig var det i det minste ikke at hun valgte si "jeg er ikke dum", og late som om hun har vrt privatetterforsker og funnet ut av "bakgrunnen" vr ved studere vr atferd. Jeg hper du kan komme til meg og beklage deg for ta utnytte av mitt privatliv om du fant bloggen min. Den var ikke ment til deg. Noen ting er bare ikke sunt vite om andre i visse situasjoner.

En liten tekst jeg skrev her en forleden dag

Jeg fler for skreve en tekst jeg skrev for et par uker siden, da jeg var veldig langt nede og ikke flte ting gikk min vei.

N gr ting virkelig min vei, men klokken er 05:04 og jeg br legge meg. Jeg skal fortelle dere om hvorfor ting gr s bra om dagen s snart jeg finner meg tid.

Du vkner opp en dag og undrer, er det n livet gr under? Er dette et vidunder? Eller vil det fortsette videre, helt til de bedre tidene har kommet og allerede er forbi, fr du rakk forst at disse vaktisk var de. Skal det foreg til du dr? Var ikke ting mye bedre fr? Alle tanker er bare fr, jeg fler meg virkelig helt spr. Helt p ordentlig, rundt meg spirer ingenting, det fles ut som om ingenting er alt omkring.

Jeg tar sats og hopper, rundt meg er det ingenting som stopper. Bare tiden str stille, n om dagen gr ting virkelig ille. Er jeg et menneske eller er jeg en hjerne, styres jeg av meg eller skjer det i det fjerne? Hvor mye kontroll har du virkelig, nr du ser tilbake p dagen og du kan ikke forst hvordan du oppfrte deg snn, helt uvirkelig. Hodet fler for spy, magen skrumper seg inn og sker ly, mat er byttet ut med hat og ingenting blir lengre forklart.

ssen skal du takle hverdagen nr ingen lengre forteller deg hva du skal gjre, du klarer ikke lengre la deg forfre, av livets ste trer som flyter i mine blodrer. Hver dag har allerede skjedd, og det gjr meg ordentlig redd. Livet bare fortsetter, men alle sammen henger etter. Ta tak i ditt spyd og lp mot krig, tiden er inne for at du skal starte p ny.

Et lite utdrag av dagen

Hei!

Som jeg tidligere har skrevet, skriver jeg for tiden n og da p noe jeg liker kalle for et utkast til en bok. Jeg vet ikke helt hva formlet til boken er helt enda, annet enn hjelpe meg selv med fle meg bedre, ved la meg reflektere rundt dagene mine p min sre mte. Her har dere de frste to sidene (ca) av det kapittelet jeg skrev i dag.

Klokken er 01:44. Jeg har nettopp skrevet en arbeidssknad. En sknad jeg aldri ville skrevet om det ikke var for at jeg tok amfetamin i dag. Jeg fikk oppgaven p dagtid, rundt 15. Nettopp ferdigdusjet, med frokostblandingen halvveis rennende ut av kjeven min fordi jeg er s sulten p nring, sluker i meg alt av mat som finnes i nromrdet. Helt sant. Jeg spiser lett ett brd pluss en middag p en dag. Jeg gr gjerne stappmett konstant, og tenker konstant p mat. For det er slik kroppen reagerer nr den atter og atter en gang blir tmt for alt den har av energi, for deretter fylles p igjen.

Jeg klarer naturligvis ikke gjre annet enn spise meg en god porsjon med msli-blanding blandet sammen med havregryn, ntter og linfr. Jeg forskte sette meg ned for fokusere p oppgaven jeg hadde ftt; dens viktighet gjorde den enda mer uvirkelig for meg. Det tok meg nyaktig 2 sekunder fr jeg full av energi, nesten irritert, helt utmattet av tanken, dyttet datamaskinen og dens arbeidsoppgave vekk fra meg bde fysisk og i tankene. I dag skulle det festes.

Det er jo tross alt lrdag. Det var ikke mitt naturlige valg falle p amfetamin, ting bare hender. Du forstr, jeg gikk p butikken og kjpte inn l mens Celine tok seg en dusj, sminket seg og gjorde det hun kunne for bli fornyd nok med seg selv til dra ut p besk, ut i den vide verden.

Like fr jeg skulle til g ut dren ringte en kamerat. Han lurte p hva som skjedde i dag, og forklarte at han var bekymret for ikke ha noe gjre og gjerne kunne spandere noe spennende om jeg visste om noe gjre i dag. Jeg visste ikke helt hva spennende var, men takket ja og sa jeg skulle utforske hva som fantes av interessante ting gjre.

Jeg glemte raskt telefonsamtalen samt lftet mitt, og vandret mot butikken. Jeg hrte p min vanlige musikk, den norske hiphop spillelista mi, for det meste bestende av svartepetter og onklp. Artist var ikke s viktig, det var budskapet i sangen, tonene, teksten, summen av alt som spilte noen rolle. Og denne spillelisten hadde en miks med sanger som p en depressiv, agressiv og ptrengende mte klarte gjre meg glad. I dag var min dag; det er sjeldent jeg fler meg glad og full av energi av hre p musikk som har temaer og melodier fylt med en melankoli og budskap som ikke originalt skal glede. Men nr jeg s og si kun hrer p n spilleliste blir det liksom litt hva jeg legger i det selv der og da.

Innen jeg hadde kommet meg hjem hadde jeg somlet vekk en hel time p en halvtimes gtur. Jeg har ikke peiling p hvordan, men jeg nt i alle fall en varm vrdag i april mned med sang av full hals mens mine repropper var stappet s dypt som overhodet mulig inn i regangen. Jeg satt umiddelbart musikk p musikkanlegget hjemme og sang med med entusiasme og gld selv der biter av teksten manglet, og satte for frste gang p en god stund en veldig god stemning i hjemmet, en hvor begge to faktisk kunne gi helt slipp p oss selv, slappe av og nyte det vre til.

Vi lo, danset og slurpet i oss et par l i en tidsperiode som like s godt kan ha vrt en evighet som ett minutt, og nt glden vi ga hverandre. Etter en stund ringte s min "stusselige" kamerat opp og lurte p hva som skjedde, da han plutselig var blitt etterlatt alene i tnsberg by i full gang med slse opp alle pengene vi kunne slse bort p et helt annet niv. Han foreslo spandere et kjre for oss, slik at vi kom oss til byen for vre med han, uten noen videre plan. Vi tenkte at han undig skulle slse opp penger p bilturen nr bussen gikk fem minutter senere og bestemte oss for hoppe p den.
En av bussjfrene har fulgt mine steg i mang en r, og har alltid kjent meg igjen. Jeg liker tro vi har et spesielt bnd, selv om han gliser og sier hei til alle og enhver som kommer p bussen. Fr i tiden, da jeg enda gikk p ungdomsskolen og tok bussen inn til byen fra midt utp landet for henge med mine kule og fra mitt perspektiv eksotiske venner, pleide jeg vre tidlig ute til bussen. Jeg hadde sittet og pratet med denne bussjfren en del ganger i lpet av det siste skoleret p ungdomsskolen. Han var en blid, ivrig, smart bussjfr som ikke hrte til i den jobben i det hele tatt. Bussrutene hans endret seg fra kjre meg til mine eksotiske venner, til kjre meg til videregende. Denne ruten fylte han stolt omtrent daglig i alle tre rene jeg gikk p vgs. N, to-tre r siden jeg sist gang tok bussen til vgs, har jeg flyttet til et sted som har samme bussrute. Jeg fler et ekstra lite gld i stemmen hans nr han hilser p meg, og han har tidligere lekent spurt kjresten min hvor hun hadde gjemt meg bort en av de f gangene vi ikke tok bussen sammen. Han stoppet opp, selv om det var i feil retning i forhold til hvilken side av veien jeg sto p, rullet ned vinduet og fortalte meg blid og fornyd at bussen alt hadde kjrt forbi oss, vi m flge bedre med p klokken, etter de skiftet rutetid den forrige mneden har de vrt presise. Og det har de. Jeg takket han veldig dypt for at han hadde stoppet opp bussen sin kun for fortelle meg dette, glad for slippe st p busstoppet helt til jeg bestemte meg for at nok var nok; og det hadde jeg mest sannsynlig gjort om har ikke stoppet, jeg har aldri fr n opplevd ikke se bussen kjre forbi meg nr jeg ikke rekker den.
Jeg er veldig fornyd med nattens skrablerier, men er usikker p om det er helheten av teksten som gjr meg fornyd eller om det generelt er en godt skrevet tekst. Jeg fr se an hva jeg fler i morgen.

Bok, musikk og forsk #4

Jeg sitter her, p dag #1 for fjerde gang dette ret. Det er n gang i mneden. Jeg liker kalle det for dag n, selv om jeg allerede har ruset meg i dag. Fordi dag #4 ryk jeg p, for to dager siden. Det teller liksom ikke som en sprekk fler jeg, for jeg ruser meg ikke kun for ruse meg lengre - jeg m ikke vre ruset. Det er ikke frste tanke hver dag. Jeg ruser meg maks n gang om dagen. Sett bort i fra hasj, der kan det godt bli sm mengder et par ganger om dagen. Ikke om morgenen, spesielt om kvelden. Og her sitter jeg, skulle egentlig vaske ferdig leiligheten. Jeg gjorde en s god jobb i gr, og alt som mangler n er gulv og vegger. Men det er et slit, et forferdelig slit. Jeg sitter og hrer p dyster musikk, som gjorde at sannsynligheten for f gjort noe i dag sank til null. Eneste som er klart er at det er lrdag, som betyr at jeg skal ut og drikke i dag. Jeg drikker meg aldri full lengre, men et par pils unner jeg meg somregel nr det er "fri" fra ukedagenes fengsel.

Musikk betyr verden for meg, men jeg sliter med f hrt p det. Jeg sliter med f skrudd p anlegget, jeg sliter med klikke meg inn p musikkprogrammet. Det er et problem i det hele tatt st opp av sengen om dagen. Men nr jeg endelig finner frem musikken min, som er aggressiv og dyster norsk hip hop om dagen, reagerer kroppen ved sende frysninger nedover ryggen min. Er det melodien? Stemmen? At jeg relaterer s godt? Hvem vet. Jeg vet i det minste at jeg er p vei oppover, men jeg liker ha noe relatere til. Og norsk hip hop er s ufattelig variert at du kan finne hip-hop artister som synger til dubstep, til rock i alle tyngder, og til listepop. Passer perfekt for en s rund kar som meg. Finner all musikk jeg liker innenfor disse rammene. Det er mye motiverende musikk innenfor den boksen av musikk jeg hrer p n for tiden og.

Jeg vurderer begynne p en bok, en bok som skal omhandle hvordan det er vre i min situasjon. Hvordan dag for dag gr nr man forsker bli rusfri, nr man flrter med tanken, men ikke er helt klar. Nr mlet er bli en som bruker rus, ikke en som misbruker. Nr mlet er kunne ta det 1-2 ganger i mneden, og synes mer blir for mye. Om jeg klarer beskrive tankeprosessen min samt hvordan ting oppleves bra nok tror jeg denne boken kan bli nyttig for ganske mange. Men det vil vre et ufattelig langvarig prosjekt, kanskje ett r, kanskje to. Og jeg er drlig p snt. begynne p ting er enkelt, fullfre dem er mitt strste problem. Nettopp som med det bli rusfri. Jeg kan enkelt holde meg rusfri i to uker uten problem. For jeg er flink til begynne p ting. Dessverre er jeg et alt for vanemenneske, og vaner sitter ufattelig dypt i meg. Jeg har vaner fra barndommen som fortsatt sitter som arr.

Drlig uvane: Ha en god avslutning p blogginnlegg. Takk.

Vrrengjring - (tydeligvis) en plikt

Da er det atter en gang kommet til tiden hvor vrrengjringen m gjres. Jeg fikk ikke sove i natt, og l halve natten og s for meg hvordan jeg skulle vaske leiligheten og gledet meg som en liten unge. N som morgenkvisten har kommet og jeg enda ikke har sovet virker det ikke fullt s lukrativt, men jeg har n ftt satt litt i gang. Fr jeg satt meg ned for skrive et blogginnlegg...

Etter ha vasket litt for s komme bort til tastaturet mitt undrer jeg voldsomt over hva jeg har bedrevet med samtidig som jeg har benyttet meg av tastaturet denne laptopen er s heldig ha blitt velsignet med. Det er faktisk mer klissent enn gulvet er. Og gulvet her inne har gjennomgtt sitt med l og diverse andre klisne substanser siden vi flyttet inn i Oktober(?) i fjor. Ja, jeg og min kjre er liksom litt som den 17-rige tenringen din i huset som ikke greier vaske og rydde. Det er ikke det at vi ikke rydder - det gjr vi omtrent "daglig" (fles snn ut). Og stvsuger gjr kjresten min hvertfall ukentlig. Det er liksom hennes plikt. Men snn utenom stvsuge og en liten ryddesjau fr vi fr besk blir det gjort voldsomt lite - og det tenkte jeg gjre noe med i dag!

N skal ikke all re g til meg og mitt, da. Dette er selvflgelig ikke et pfunn jeg har funnet p selv. Huseieren min var her inne og ordnet opp i "noen gale rr" (som fungerte utmerket) i dusjen vr, og la merke til at det "var s skittent at man ikke ble ren av dusje en gang". Direkte sitat, dere. Hvordan er det mulig ikke bli renere av dusje, liksom??

Det at huseieren min var inne for "ordne opp i noen rr" var noe av det verste som kunne skjedd. Vi hadde han nok p nakken fra fr. La meg forklare:

En dag bestemte politiet seg for at jeg var et utmerket individ plage med gi bter og muligens fengselstid for smting som bruk, og derfor parkerte de den store selvlysende skrikende (ikke skrikende bbu, billedlig talt) bilen sin rett utenfor huset. Dette la selvflgelig huseieren merke til med en gang, og spurte en mange sprsml vedrrende hvorfor politiet var der, om vi brukte stoff, etc. Han spurte til og med "Dokke driv itsj med snne spryta?", noe som tok meg litt p sengen, men jeg holdt motet oppe og klarte gulpe ut et lite ironisk "neida, vi er ikke heeelt tullinger". Han forsto heldigvis ikke at det var tull, men tok denne hasjrykingen vr veldig alvorlig.

Etter denne hendelsen begynte huseieren vr ringe p ukentlig. Sprre om jeg hadde begynt trene. Sprre hvordan det gikk med f seg jobb. Gjenta seg rtenhundre og frti ganger om hvor viktig det er bevege seg. Tilby seg trene med meg. Han hadde mer peptalks med meg enn de har under pausene i Superbowl. Og som om ikke det var nok, fikk han n enda en unnskyldning til blande seg inn i vrt privatliv; det var jo for sttern meg ikke rent p badet! Han har spurt meg 2 ganger p under en uke siden hendelsen om jeg har ftt vasket. Frste gang sa jeg nei. Andre gang mtte jeg nesten lyve litt og si at jada, jeg har vasket badet og det ser kjempepent ut! Lover!!

Han inviterte seg like gjerne inn for se, han.

Heldigvis "hadde jeg besk", s han fikk ikke komme inn. Tenk om alle de stakkars hybelkaninene skulle bli vettskremte av DrClean! Allikevel, i gr ringte han p igjen. Jeg var ikke hjemme, og kjresten min lp og gjemte seg vettskremt inne p rommet som en struts (myte) stikker hodet ned i sanden. S n er vi begge to livredde for at han skal se inn vinduet og se om vi er hjemme fr han ringer p, og lurer p hva for en peptalk han har klar for oss n. Han har i det minste gjort det klart at hasj overhodetikke er lov i leiligheten han leier ut. Bra han ikke har noen narkomane boende under seg, da!

Og da sitter jeg her, da. Pliktig til vaske hver eneste lille cm av leiligheten. Halvveis i gang med rydde, halvveis i gang med et blogginnlegg jeg ikke helt fikk grepet p. Men det ble jo i det minste et blogginnlegg. Mer enn hva jeg kan skryte av ha ftt til de siste dagene, selv om jeg har forskt. Det har vrt litt tunge dager siden artikkelen min ble postet i Aftenposten (Herregud, har det gtt en uke og to dager alt? Var helt sikker p at det var n denne onsdagen det ble postet), men ting begynner lysne litt igjen. Vi fr se hva fremtiden bringer. Skal forske bli flinkere til poste, alts!


PS: Vil dere helst ha en litt tysete tone eller skal jeg keep it real? Aka her om dagen forskte jeg skrive et blogginnlegg om legalisering og rehabilitering, snn srs shit med kilder og greier. Det vil bli postet nr jeg har skrevet det tre ganger til, ca.

Forsk p gjenopplive bloggen

Hei dere! Som muligens de fleste av dere har ftt med dere, ble mitt forrige blogginnlegg publisert i Aftenposten. Dette har gitt meg en enorm livsglede og motivasjon til ta opp skriving p heltid igjen - slik jeg gjorde da jeg var under behandling. Jeg er s ufattelig stolt over ha ftt muligheten til f publisert en artikkel som jeg fler kan medvirke til andre menneskers forstelse av rusmisbrukere, og hjelpe rusmisbrukere med se ting litt klarere. Jeg har ftt s mange positive tilbakemeldinger, bde p sms, telefon, facebook og i kommentarfeltet p Aftenposten at jeg er helt satt ut. Hvem skulle trodd at s mye positiv oppmerksomhet plutselig skulle bli rettet mot meg? Tusen hjertelig takk til alle som har tatt seg tid til lese Aftenposten i dag, og en ekstra stor takk til dem som ga meg en tilbakemelding!

Den siste uken har jeg pratet frem og tilbake med AP, som har gjort at jeg har vrt ufattelig glad omtrent hele tiden. Jeg har falt ut av samtaler fordi jeg har tenkt p artikkelen, og det har overveldet meg helt p alle mter. Det er liksom en landsdekkendeavis, og den ene avisen jeg ser p som den mest serise og ordentlige avisen i Norge. Jeg kunne aldri sett for meg for et par uker siden at jeg skulle havnet p forsiden av del 2 av Aftenposten. Og p toppen av kaka har Aftenposten, bde korrekturleseren samt debattredaktren, oppfordret meg til skrive mer og gjerne sende det inn til dem. Jeg klarer nesten ikke tro det, dette kan virkelig vre et vendepunkt i livet mitt. Plutselig gikk jeg fra ha n sjanse, til ha fler muligheter. Verden min er snudd p hodet.

Problemet jeg sitter med her og n er at det er ufattelig vanskelig komme opp med et tema skrive om. Som bde er aktuelt og som jeg bryr meg nok om til kunne skrive en kronikk om det. Men jeg interesserer meg for det meste, s hvem vet hva som plutselig popper opp i hodet mitt. Skrive mer skal jeg i alle fall gjre, og om ikke til Aftenposten, er mlet mitt holde bloggen i live. Om noen av dere lesere har et tema dere gjerne ville sett meg skrive om er det bare til plotte det inn i kommentarfeltet, s skal vi se om det kan bli noe ut av det.

Som jeg nevnte i det andre avsnittet av blogginnlegget, hadde jeg fra fr n sjanse til ordne ting opp. Denne sjansen vil nok hjelpe meg ufattelig langt p vei. Jeg er nemlig med i et prosjekt som kalles for "VIPS". Det er et arbeidsrettet tiltak for de som sliter psykisk og/eller med rus og vil raskt ut i ordentlig lnnet arbeid, hvor de hjelper deg med ordne jobbintervju p arbeidsplasser du kunne tenkt deg arbeide. Men er det hele redningen jeg trenger? Det kan godt vre en jobb kun fikser halve moroa. Jeg tror rutiner vil bidra noe sinnsvakt, men denne rusavhengigheten sitter s dypt i meg. Jeg kan ikke skryte av ha vrt den flinkeste de siste ukene, men jeg har trappet spass mye ned at gamle meg ikke ville trodd meg selv. I tillegg er det s mange flotte mennesker som har tilbydt seg gjre ting med meg eller vre der for meg nr det trengs, noe jeg setter ufattelig stor pris p og skal forske ta s stor utnytte av som jeg overhodet klarer. Det kan bli vanskelig ta kontakt nr jeg kunne trengt noen pga angst, men det er n eller aldri.

Jeg har tatt opp igjen kontakten med gamle venner, som ogs driver og trapper voldsomt ned p rusen eller er helt rusfrie for yeblikket. Det betyr veldig mye for meg f disse tilbake, da jeg har vandret i mrket uten noen sttte meg p i nrmere halvannet r. Jo fler man er, jo enklere kan det vre skjerpe seg - samtidig som det er enklere falle hardere utfor og. Men viljestyrke er jeg klar over at jeg har. Sprsmlet er vel mer hvor mye vilje jeg har. Jeg tror denne perioden her vil skape s mye vilje i meg at innen jeg er i arbeid er jeg s og si helt rusfri. Jeg gleder meg fryktelig mye, og tiden fremover ser s spennende ut.

Rusen av ikke vre ruset

Det er vanskelig bli rusfri p egenhnd. Uten en masse mennesker du kan lene deg p, uten noen form for kontakt med omverdenen. Jeg fler jeg har kommet til et punkt hvor jeg for evig er fanget i en ond runddans, basert p lure meg selv gang p gang. Ikke det at jeg lurer meg selv, jeg vet hva jeg gr til, jeg bare ender opp p et sted hvor jeg er s desperat, kanskje manisk, kanskje ekstatisk, etter noe - noen, at jeg tyr til rus. Jeg og kjresten min sitter som oftest inne i vr egen leilighet, alene, og undrer over hva nyktre mennesker gjr. Hvorfor er livet s kjedelig?

Vi vet jo godt at svaret er fylle tiden med meningsfulle aktiviteter for en selv, og med andre. Det er bare s vanskelig se nr sist du gjorde noe meningsfullt utenom rus var s mange r siden, at du sliter med huske hva det var. Du sliter med huske bakover i tid gjennom en tke, en tke som tar s stor plass at den fyller hele hjernen din. Sist du hadde kontakt med noen som ikke ruset seg var sist du var i behandling. Disse menneskene ser du n fra tid til annen, nr dere ruser dere sammen. For vi er alle fanget i denne evige runddansen. Vi har hoppet utfor et stup, for lenge lenge siden, og vi daler helt til noe fanger oss. Det kan vre dden. Det kan vre noe helt annet. Alt man trenger er en hobby, og noen f mennesker rundt deg.

For det er her meg og min kjres strste problem kommer inn. Vi er sosiale mennesker. Som har blitt drevet til omvende personligheten vr til en asosial, angstfylt liten tenring igjen - av oss selv. Vi tr ikke snakke med nyktre mennesker - og de er redde for oss. De tr ikke ta tak i oss, fordi de vet vi vil falle, og de har opplevd smerten av holde tak i noen som faller fr. Hva skal vi snakke om? Hvordan snakker man egentlig uten rus i seg? Nr man er ruset gr alt p autopilot. Man tenker ikke. Man bare svever i gjennom en fredfull tilvrelse fylt med alt og ingenting p en gang. Og nr vi ikke har en eneste venn, og vi er leie av se p serier og filmer i ukesvis, da tyr man ofte til rusen.

Jeg sitter n og er ruset p marijuana. Det er ingen rus for meg lengre. Ikke det at jeg ikke blir ruset av det - for det gjr jeg jo, helt klart. Det er bare det at selve marijuanarusen har vrt s sentral i mitt liv i s mange r, at jeg fler meg mer tilpass hy enn ikke hy. Det er skummelt ikke vre hy, det er unormalt og det er ekkelt. Jeg liker meg best ikke hy, forresten. Men ikke fr det har gtt en liten tidsperiode p si to uker. Disse to ukene er de viktigste og vanskeligste ukene jeg noensinne har gtt gjennom. Jeg prver meg p disse to ukene omtrent hver dag. Men feiler p dag en. For jeg har ingenting gjre.

Foruten marijuana, har jeg nettopp hatt en ukestid ca med alt mulig du kan forestille deg lpende gjennom blodrene mine. Fire dager siden jeg gikk av. N er hjernen min tmt for bde serotonin, dopamin og noradrenalin - nervene skriker etter oppmerksomhet, de er vant til s mye. De fr ingenting. De kan smres med litt THC kanskje, men det gjr det bare verre p sin mte. Men det lindrer der og da. Litt som skade seg enda mer p et annet sted enn det hovedsakelige sret, fordi du kun kan fle den sterkeste smerten der og da. Dette skjer ca en gang i mneden, kanskje annenhver mned. Jeg blir s ensom, at jeg bare m ha kontakt med noen. De eneste jeg kjenner, de eneste jeg er komfortable med, de eneste jeg slipper ha konstant angst rundt, er selvflgelig de jeg ruser meg med.

Jeg vurderer virkelig sterkt dra inn i behandling igjen. Om jeg tyr til denne runddansen atter en gang, lsriver jeg meg fra virkeligheten jeg kjenner - kjresten min, leiligheten, familie og venner - og drar i behandling i et annet fylke. Ett r? To? Hvem vet. Kanskje jeg blir vrende der borte. Jeg klarer bare ikke dette lengre. Jeg er en s blid og sosial gutt. Jeg har det egentlig s bra. Alt jeg mangler er noen simple f rutiner i hverdagen, og kanskje en to-tre mennesker jeg kan dele hva som foregr i mitt hode under disse rutinene med. Helst deler de visse rutiner med meg s det blir enklere relatere.

For jeg har virkelig gtt meg vill. Jeg kan jo se sivilisasjonen herfra - men jeg husker ikke veien tilbake. Jeg trenger hjelp. Ingen tr, ingen vet hvordan, de skal f meg vekk herfra. Bare jeg kan klare dette. Og det skjer med vilje.

Jeg er s heldig at jeg har blitt med i noe som heter VIPS-prosjektet. Det er et arbeidsrettet tiltak jeg ble skt inn i via psykosepsykologen min. For f folk som sliter med psykoser og rus ut i arbeid. Dette er helt nytt og jeg fr lov til vre med p en av de frste forskene. De skal kartlegge hva jeg vil jobbe med, hva jeg hadde passet med - og f meg ut i arbeid innenfor disse rammene innen det har gtt n mned. Denne mneden begynte i dag. Timeren er satt p. Holder jeg ut denne siste mneden? Klarer jeg plutselig omvende hverdagen min til st opp tidlig hver dag? Jeg br da klare det. Det blir en gigantisk overgang, hodet mitt kommer til skrike som om jeg gikk ut av badstuen og hoppet rett i en isbtte, men jeg m st i det. Det er min eneste sjanse hvor jeg kan gripe fatt i det jeg trenger for bli rusfri. Fr jeg m gi opp hele livet mitt og begynne p nytt.

Jeg orker ikke lese over dette p nytt, da hadde jeg ikke postet det. Jeg hper ikke det er like rotete som hodet mitt er.

Takk til den ene personen som fortsatt sjekker innom bloggen min et par ganger i uken.

Null blogging - sorry

Har ikke internett. Er ferdig i behandling. Har tenkt til blogge snart. (2-3 uker kanskje? Hehe)

Det vil bli litt av et innlegg. Om jeg tr.

Lrdagstur - shopping!

I dag er det lrdag, og tradisjon tro er lrdag en turdag her p enheten. Dette betyr at vi reiser ut p spennende oppdagelsesreiser rundt om kring i landet - somregel Vestfold - for prve ha en god tid. Det blir ikke fullt s ofte det, men det er n bedre enn vre hjemme. I dag for eksempel, sendte jeg snap av hvor vi var til en felles mednarkoman som valgte dra hjem - og han sendte snap tilbake med det mest utilfredse ansiktet jeg noensinne har sett, og angret p at han ikke var med p turen i dag. Hvorfor? Vi var p Nille.

N er det jo ikke snn at vi dro ut for dra p Nille. I dag reiste vi til Skien for dra p matfestival! Mersmak het den. Og jeg glemte jo selvflgelig ta bilder. Uansett. Det var ikke mye til matfestival, skal jeg si deg. Jeg spiste ikke frokost, lur som jeg var. Tenkte at vi skulle jo p matfestival. I hodet mitt var det middagsretter fra alle verdens hjrner, det var fargerikt og s fort man s skiltet "Skien kommune" skulle man kunnet lukte herlige dufter. Snn var det jo ikke.

Det var flattbrd med ost, rundstykker, sveler og annen tradisjonell mat. Det var rdyre smoothier rundt om kring, og jeg kjpte jo selvflgelig en til utenkelige 40 kr (kanskje 2dl), og jeg endte til slutt opp med kjpe det frste og beste jeg fant som s spiselig ut - etter ha vandret rundt blant ingen lukter i 15 minutter - fant jeg et sted som solgte vrruller og frityrkokte kyllingspyd. Til en pris s man unngr grte nr man overleverer pengene. Det smakte helt greit.

Etter ha vrt p denne matfestivalen i s kort tid som 15 minutter, bestemte jeg og kjresten min oss for splitte oss fra resten av gjengen. Vi ble enige om mtes om en time - ja, vi skulle alts vre der like lenge som det tok kjre bort dit - og lp inn p nrmeste kjpesenter. Shopping er viktig for kropp og sjel! Jeg har aldri vrt noe srlig til shoppingmenneske, men etter jeg la meg inn p rehabilitering og dessverre ikke lengre kunne bruke penger p rusmidler, mtte jeg jo finne noe annet slse bort pengene mine p. For fornuftig med penger er utenkelig.

Det frste stedet vi gikk til var Nille. Dette var den strste Nillebutikken jeg noensinne har sett, og jeg mtte derfor sende dette p snap til min gode venn, som elskersnne typer butikker. Han angret seg nok ordentlig og, helt p ordentlig. Jeg og kjresten min tuslet rundt p Nille og plukket opp den ene tingen etter den andre for kjpe det. Vi endte opp med legge tilbake mye av det vi planla kjpe, men brukte allikevel uendelig lang tid der inne for lukte p parfymer og diskutere tingene vi s p. Jeg endte opp med kjpe meg et herligluktende duftlys som str og brenner i skrivende yeblikk selv om det er ulovlig med levende lys her p huset. Badass. I tillegg kjpte jeg meg billig-barberhvler til 20kr og barberskum. Jeg har aldri barbert meg med hvel fr, s dette kan jo bli... Interessant. Etterp skal kjresten min st og se p at jeg gjr det for peke og le.



Skoene du kan se ovenfor fant jeg p en skobutikk for 100kroner, et rverkjp av ytterste grad! Det er Noodles sko, dere, en ordentlig italiensk skatt. Muligens ikke s mye, i og med at prislappen l p 100 daler. Men jeg er fornyd med ha kjpt meg noen sommersko jeg kan dra frem neste vr, og med ha ftt brukt noen penger. Det fles godt. Det bruke penger er noe av det beste jeg vet. Helt sant.


P veien tilbake skulle vi stoppe innom Bergbys for spise. Fordi vi er sultne mennesker. Jeg spiste ikke der, men kjpte meg en milkshake som ikke var noe god og fortsatt str igjen p Bergbys. Jeg drakk heller opp smoothien til kjresten min. Men, til vr store fornyelse, var det en Plantasjen-butikk utenfor Bergbys! Selvflgelig mtte jo vi fire narkomane som var med p turen innom Plantasjen. Der kjpte vi oss alle mann noen blomster, og ble veldig blide og fornyde p veien tilbake i motsetning til veien frem. Jeg kjpte blomster til hyre over i dag, og den til venstre over for et par dager siden. De er veldig fine, og s veldig bra ut p skrivebordet mitt!

I tillegg nsker jeg bare legge til et par ting mot slutten av dette jvlig lange innlegget. Det frste jeg vil legge til, er at jeg er glad i skrive. Blogging er perfekt for meg. Det andre jeg vil legge til, er at jeg har drukket to trippel-espresso iskaffer fra Tine i dag, og derfor har en veldig intens lyst til skrive mer og ikke fullfre blogginnlegget heltenda. Det tredje jeg vil legge til, er at jeg muligens ikke br kjpe s jvla mange planter nr en jeg kjpte for en to uker siden ca allerede har ddd. Men det er ikke min feil at den ikke tlte sollys :(

RIP MIN BLOMST!!!! som n ligger i sppelbtten nrmest innpakket i gavepapir. mtte du trives p dynga.






Rusbehandling - en reise

Jeg har n nettopp tilbrakt omkring 2-3 timer i lag med mine to venner her p enheten. Ikke det at de er mine eneste to venner, men det er liksom de to jeg kunne mtt p utsiden og allikevel blitt kjent med. Det er de to jeg har lyst til ta med meg videre i livet. Det er de to jeg gidder snakke med. Vi har sittet og snakket om alt fra universet og liv til fremtiden vr og politivold i statene. Spennende diskusjoner vi har.

Han ene av de to har vrt her under hele mitt opphold. Han var den ene jeg fikk en god tone med s raskt vi begynte - min andre dag her lrte jeg bort matematikk til han. N er han snart ferdig her p enheten. Mandag den 8. September vil han si adj til alle oss narkomane, og det vil bli et s stort tomrom. Et s ufattelig stort tomrom. Jeg ler mye med han, og mest av alt er han den mest oppegende gutten her. Jeg kommer virkelig til savne diskusjonene vre om alt. Jeg s ikke for meg at jeg kom til savne han s sinnsykt som jeg vil. Jeg s ikke for meg at jeg ville finne s sterke venner her inne.

Men dette med rusbehandling er en fantastisk ting. Det er virkelig en god ting. Gjennom mitt opphold her har jeg gjentatt stoisk til meg selv "jeg vil ikke vre her - jeg hater vre her", men jeg har i det siste innsett at det vre i rusbehandling er noe av det beste man som menneske kan gjre. Nei, ikke bli narkoman bare for prve det ut. Men ta gjerne og sleng deg sammen med en 10-15 mennesker, ls dere inne i et hus og bli der i 6 mneder. Man blir s godt kjent med hverandre p godt og vondt, man lrer s sykt dele. Dele glede. Dele sorg. Dele tanker. Dele livet. Man lrer gi hverandre komplimenter, og si fra nr man gjr noe galt. Man gror med hverandre, og man ser de andre gro.


Ord som str klistret p alle steder det er plass her p huset

Bare i stad var jeg nede p kiosken hvor det er en nyansatt, og etter at hun hadde laget en milkshake til den andre vennen min sa jeg "Jeg synes du er kjempeflinki jobben din, jeg!" fr jeg gikk. Jeg synes dette er et godt eksempel p hvordan det er vre i rusbehandling. Du vil motta sttte fra folk. Du vil f tilbakemeldinger p hva du gjr bra. Folk vil hjelpe deg med tenke, og folk vil snakke med deg om sine innerste tanker. Man fr rett og slett en mulighet til blomstre - p grunn av alle de man tilbringer tiden sin med. Det er rett og slett en fantastisk mulighet livet aldri vil gi deg p noen annen mte.

Jeg klarer liksom ikke understreke hvor fantastisk dette er. Hvor glad jeg er for at jeg har vrt p denne ferden. Uten disse menneskene, uten disse mnedene innelst med meg selv hvor jeg har mttetfokusere p min egen personlige utvikling, tror jeg jeg hadde sittet som en helt annen person n. De har hjulpet meg med finne en del av meg jeg virkelig er glad for at jeg har, og de har hjulpet meg med se positivt p bde livet og fremtiden.

Den andre vennen min, som skal bli her i en liten stund etter meg, har bestemt seg for at han vil flytte til samme sted som jeg skal flytte til. Dette er jeg skrsikker p at vil forme hele min fremtid. Han vil bli min nye bestevenn, og vi kommer til ha det mye moro sammen. Vi kommer til klare oss som rusfrie p grunn av hverandre. Sammen skal vi begynne p idrett, vi skal spille sjakk p caf, og vi skal begynne ri hest. Delvis fordi han srt trenger en kjreste. Jeg er s inderlig glad for at denne gutten skal vre med p min ferd videre gjennom livet.

Og jeg er uendelig glad for at fortsatt har nesten to hele mneder tilbringe p denne plassen.

Forbedringer

Har du noen gang flt at livet ditt bare ser ut til ordne seg? Snn, uten at du egentlig gjr noe spesielt? N i det siste virker det som om skjebnen nok en gang smiler til meg. Det kan hende det ligger litt i motivasjonen min - jeg har igjen klart innhente en utrolig god og deilig motivasjon for at livet skal bli bra igjen. Bare det ha denne motivasjonen ser ut til gjre underverker.

Det er jo selvflgelig noen ting motivasjonen ikke har noe si p. Mer omvendt, nr jeg tenker meg om. I dag var jeg og skrev under en leiekontrakt. Dette i seg selv m jo vre en form for vidunderkur. Jeg fikk anledning til ta en litt nyere titt p leiligheten - snoke i alle skap, kriker og kroker, og virkelig se for meg hvordan det ville bli, og jeg fikk blitt litt bedre kjent med min fremtidige (nvrende?) huseier. Han er s utrolig hyggelig og pratsom, at det mest sannsynlig ikke vil bli noe problem mte p denne huseieren i innkjrselen.

Det skulle flytte inn i ny leilighet gjr mye med tankene. Jeg gr veldig mye rundt tenker p ting jeg skal gjre nr jeg har flyttet inn i leilighet. Jeg og kjresten min har faktisk gtt s langt at vi har skrevet ned hvordan hverdagen vr skal bli nr vi kommer dit. I det minste det aller viktigste, som hva vi skal gjre p dagtid, hvordan vi kan fordrive tiden, og hvordan vi ikke skal bli gale av hverandre med en eneste gang. Og det kommer til bli fantastisk. Noe av det jeg gr rundt og tenker mest p, er faktisk matlaging. Her p enheten fr vi servert sykehusmat til middag hver dag, til alles misnye - ja, vi har vrt narkomane, nei, vi er ikke mindre kresne av den grunn - og jeg skulle virkelig nske vi kunne trent opp vre kulinariske ferdigheter en smule. Det blir fantastisk kunne spise hva man vil (har rd til) fremover.

Det blir ogs fantastisk innrede. Jeg og min kjre har satt i gang med lage fargetema, og vi har diskutert veldig mye rundt dette og. Nei, det er ikke s mye gjre her. Vi har nok hvert vrt mentale bilde av hvordan det vil se ut, men jeg er helt sikker p at vi fokuserer p komplett forskjellige ting - jeg har sett for meg hvordan TV-kroken skal se ut, og hvordan kjkkenet kan effektiviseres med tanke p hva som skal i hvilke skap. Hun tenker p pyntegjenstander og diverse ting jeg er veldig glad jeg slipper mtte ordne i - da hadde det ikke blitt like pent, nei.

Men mest av alt, gleder jeg meg til f en hjemmeflelse. En slags familie. Det blir meg, jenta mi og kaninen vr. Det vil bli hjemmekoselig. Det vil bli et ordentlig liv. Det m vre den mest fantastiske flelsen i verden - vre trygge og kose oss i vrt eget lille hjem. Denne muligheten fikk vi liksom ikke til den forrige leiligheten av penbare grunner. Det er merkelig hvordan et helt normalt liv virker s spennende for en som meg, kan jeg tenke meg.

Jeg har faktisk flt meg s bra om dagen at jeg har tatt en selfie - dette har jeg ikke gjort p evig lang tid, kanskje fler r til og med, og ble egentlig veldig fornyd. Det er gy se seg fornyd i speilet. I tillegg var vi p bueskyting i dag. Jeg s virkelig ikke frem til det. Det var et arrangement arrangert av Idrett Mot Rus. Det er n alltid lreit det - pakka inn alle Vestfolds narkomane og fengselsfugler p et sted. Og s utstyre dem med ddelig pil-og-bue. Herlig. Det gikk i det minste bedre enn som forventet - det ble servert pizza, fengselsfuglene fikk brus som de ikke fr lov til drikke i fengsel, og det ble premieutdeling med psttte ordentlige bronse, slv og gullmedaljer.

Jeg havnet jo selvflgelig ikke p topp tre, men herregud jeg flte meg bra til begynne med. I det jeg slapp den frste pilen p mitt frste forsk, havnet den midt p blinken. 10/10 poeng. Og dette var et velsesskudd. Jeg visste ikke om jeg skulle fle meg stolt eller begynne grte. Jeg klarte ikke annet enn st stille og glo mens det var kaos p innsiden. Dette kom jo ikke til skje igjen. Og det telte ikke p konkurransen igjen. Allikevel vil jeg si jeg holdt en grei standard gjennom hele kampen, og avsluttet med 136/210 mulige poeng. Greit nok.

Vrvarsel: regn

Jeg ligger egentlig og prver sove. Jeg har alt tatt sovemedisiner, blitt trtt, og lagt meg. Det er bare et lite problem... S raskt jeg legger meg begynner hjernen min skrive blogginnlegg. I en heidundrende fart. Dette klarer jeg bare nr jeg har lagt meg, og gr ellers tom for ideer p dagtid. I dag ble trangen for stor, jeg mtte bare st opp og f i gang dette blogginnlegget. Fr hpe jeg ikke starter p et nytt ett nr jeg har lagt meg igjen.

I det siste har livet mitt forskt kopiere vret som har vrt over landet i det siste. Livet har sendt meg mange tunge skyer, fylt med regn. Men jeg for min del, liker egentlig regn, og prver gjre det beste ut av det. De ansatte her p huset har sagt til meg at jeg har hatt en negativ utvikling - kanskje ikke rart, nr jeg har falt tilbake til depresjon igjen? Uansett, p grunn av min negative utvikling virker det som om de har veldig, veldig lyst til at jeg ikke skal vre her mer. De har til og med satt en utskrivelsesdato for meg om jeg ikke skjerper meg. Da er det jo bare en ting gjre da - skjerpe seg.

Forrige uke presterte jeg st opp nesten hver dag. N som den deilige og fredfulle natten har ankommet sniker treningsmotivasjonen seg p meg - det er jo et s fantastisk fint trimrom her. Hvorfor bruker jeg det aldri? Det trene gjr deg lettere til sinns. Og det er noe gjre. To fluer i en smekk. Jeg har ogs lyst til begynne spise sunt igjen nr jeg legger meg - noe jeg var veldig flink til fr, men som har glippet helt n som jeg er i behandling. Det er mange mter gjre tilvrelsen bedre p - jeg har begynt smtt se litt p serier igjen, noe jeg ikke helt har ftt til p en stund. Jeg fler jeg setter meg selv sammen som et puslespill, brikke for brikke. Problemet ligger vel ogs mye i at man trenger en motivasjon til begynne med for bli motivert til fortsette. Jeg skal virkelig forske forbedre meg n fremover. Jeg har to mneders tid p meg.

Sunn mat kan jo vre bde enkelt og godt, og er i grunn ikke noe problem tilberede. Det spise sunt merker man s utrolig godt p livskvaliteten! Jeg tror og hper jeg snart skal f motivasjonen til flge opp disse tingen. Og kanskje jeg kommer p fler mter forbedre livet p om jeg ikke str opp for skrive blogginnlegg etter kun ha tenkt to tanker neste gang.

bilder fra weheartit.

En liten bomtur

Kjre dagbok,

Dagen i dag s ut til bli en heidundrende dag. Fra frste sekund jeg var vken s livet ut til ha bestemt seg for at dagen i dag, skulle bli en god dag. Da jeg vknet, 15 minutter fr vi skulle p en tur til slvgruvene i Kongsberg, sjekket jeg selvflgelig statistikken p bloggen min med en gang. Hva ellers? Og til min store forbauselse hadde jeg faktisk hatt over 50lesere! P en natt! Det m jo vre ny rekord for meg. Jeg har jo ikke shouta eller noe. Jss, tenkte jeg. Koselig overraskelse. Jeg dro meg opp av sengen og gikk ned for spise frokost, ombestemte meg, og gikk opp p rommet og fikset meg i stedet. Vi skulle jo innom butikken p veien bort, s frokost ble det jo, og nr jeg frst har en unnskyldning for fikse meg, er det greit ikke dasse rundt i joggebukse og ustelt hr som jeg gjr uken lang.

Mens jeg sto og skuet over mitt eget speilbilde og tenkte "dven, for en heit kar!", fikk jeg en melding av englenes sendebud. Jeg sjekket mobilen raskt og s at det var fra kontakt "Mulig Ny Huseier", og han sa at kaninen vr, den kan han overleve med. Vi har alts ftt leiligheten, og skal ut til den igjen til uken for snakke sammen og eventuelt skrive leiekontrakt. Herlig. Jeg s nesten litt kjekkere ut med en gang jeg hadde hrt denne nyheten, synes jeg, selvtillit gjr visst mye.

Jeg og fire andre narkomane satt oss inn i den stygge slitne bussen vi disponerer her p huset, og bega oss ut p en lang ferd til Kongsberg. En tur til slvgruvene kan da ikke vre s grent. Men fy sren for en lang vei. Jeg rakk g gjennom alle mine flelser og tanker p denne turen - angst, glede, energiutbrudd, depresjon og likegyldighet. Snne bussturer trenger jeg frre av. Endelig ankommet gruvene s vi at klokken var 14:00 - det var jo da turen skulle begynne. Vi lp (med unntak av n som gr p krykker) som en horde vannbfler bortover asfalten, opp til huset, mtte stoppe opp og sprre om veien, s videre opp til gruvene. I det vi er p toppen, p sekundet, begynte toget kjre - uten oss.

Jaja. Da var vel egentlig den Kongsbergturen forgjeves da, gitt. Du skulle sett positiviteten blget gjennom oss som om vi ble besatte (nei), og vi sang de fineste klagesalmer p veien ned igjen. De ansatte sa "vi kan jo ta en kopp kaffe nr vi frst er her, da!" med et glis om munnen, som om det liksom skulle redde dagen. Ingen av de narkomane hadde rd til en kaffe, de neste 45 minuttene ble brukt p sitte og se p ansatte drikker kaffe.

Forresten, jeg slet en smule med finne toalettet p det stedet. Egentlig veldig. Jeg gikk til en som arbeidet p cafeen og spurte han om han ikke tilfeldigvis visste hvor toalettet l. Jo, det kunne han meddele at han visste. Den er bare ut bygget, inn det andre og helt i enden. Jeg er omtrent like flink til flge snne beskrivelser som en femring, kanskje litt drligere til og med, og bega meg ut p litt av en ferd. Frst havnet jeg p et bildegalleri. Et litt srt ett. Deretter havnet jeg i en smykkebutikk. Etter det havnet jeg p et toalett - uten noen toalett, men heller en stol av tre der toalettet vanligvis ville sttt. Jeg mtte rett og slett g tilbake og sprre igjen, fr han humrende kunne peke meg i riktig retning. Kunne han ikke bare gjort det med en gang?





Jeg flte dette bildedrysset ble veldig rotete, men det fr n bare vre. En god journalist legger ved beskrivende bilder. Ikke det at jeg er en journalist, men du forstr. Klart.

Etter ha vrt i Kongbserg, kun s de ansatte fikk tatt en kopp kaffe, satt vi kursen hjemover igjen. Dagens lrdagstur ble alts en liten busstur, helt meningsls. P bussturen hjemover begynte vi bli sultne, og lurte flt p hva det kunne vre til middag i dag. Vi begynte ramse opp alle mulige finesser vi kunne tenke p, og fikk vann i munnen alle sammen. Vi gledet oss til hoppe av bussen og lpe opp p institusjonen for sette munnen i noe god lrdagsmiddag. Dessverre var det plser og potetmos til middag, og vi bestilte oss heller en pizza.

Akkurat n sitter jeg og drikker en energidrikk, og vurderer utrolig sterkt g i dusjen. Dusjing er s ufattelig enkelt utsette. I tillegg tror jeg planten min, som du s postet i gr, har ddd helt. Den har blitt enda slappere og bladene har begynt trke ut. Hvem skulle tro at en plante ikke tlte sol.

Avhengighet

Etter min erfaring er vi alle avhengige. Alle mennesker, uansett hvor glorifiserte og hvor godt liv de ser ut til ha p utsiden, lever med en mrk hemmelighet. Den trenger i grunn ikke vre s mrk av seg, den kan vre veldig lys, og det er mange som ikke nler med dele hva sin avhengighet er. Men vi har alle en vane, et tankemnster, som gjentar seg mot noe du rett og slett ikke kanleve uten. Vi mennesker lever med et stort tomrom inne i oss, et tomrom som er vanskelig fle p fordi det tar form av s mangt. For de fleste kan det ta form av nedstemthet eller ensomhet. For noen kan det ta form av hyperaktivitet, som egentlig bare er usikkerhet i en ham som er vanskelig tyde for de som ikke er deg. Noen fr en voldsom angst. Andre blir bare sittende helt tomme, uten noen flelser i det hele tatt, og vet ikke helt hvor de skal gjre av seg.

Dette tomrommet stammer mest sannsynlig av vr malplassering her i samfunnet. Vi passer egentlig ikke inn i det vi selv har skapt. Vi er bare dyr. Dyr som handler p instinkt og flelser. Instinkter overstyrer gjerne nevnte flelser. Samfunnet vi lever i er fornuftbasert, allikevel styrt av flelser. Det er sjeldent man klarer ta sunn fornuft med i et regnestykke hvor flelser er sterke, og det er enda sjeldnere fornuften vinner. Om du er en av de f som fr dette til, gratulerer. Dette tomrommet fylte vi fr i tiden med en redsel. En redsel for d av det neste byttedyret du skulle slakte. En redsel for at avlingene ikke fikk nok regn. En redsel for at du aldri ville finne deg en partner gifte deg med. N er det en redsel for ikke leve opp til alles forventninger. Forventninger skapt i oss selv, hrt av oss selv.

Dette tomrommet, som absolutt alle har, kan fylles med s mangt. I det siste har det blitt utrolig populrt trene, noe som i tillegg gir deg bedre selvtillit og en bedre holdning (diskuterbart) generelt. Fr var det veldig populrt arbeide. Ettersom vi fikk mer og mer fritid, har det blitt vanskeligere og vanskeligere fylle dette tomrommet vi har i oss. Det er jo ikke naturlig g rundt uten noe gjre. Det har faktisk kun vrt for de kongelige. Og du ser jo hvor gale de har blitt.

Det ikke ha noe gjre driver noen til vannvidd. Du blir sittende og tenke. Det ligger naturlig i mennesker frykte ting. Om du ikke frykter sabeltigeren i jungelen, dr du. Frykt er egentlig en veldig god ting. Frykt er en av mange drivkrefter i oss, det er en mulighet for endre situasjonen som den er. Allikevel er det mange som blir lammet og ikke kommer seg av flekken grunnet frykt. For meg finnes det to typer frykt. Det er den hjemskende frykten, som ofte snakker til meg om kvelden nr jeg er ensom. Det finnes ogs en annen type frykt, en litt mer grunnleggende typen, og denne har vi gjort om til noe helt annet enn det den egentlig er. Det er den ukjente frykten, frykten som gjr at du fr en ekkel flelse i magen fr du skal p et jobbintervju.

Og dette tomrommet, denne frykten, det skaper avhengighet. Ingen av oss har lyst til sitte med disse flelsene, ingen av oss har lyst til stoppe opp fra vr travle hverdag for virkelig fle p hva som egentligforegr. De siste mnedene har jeg forskt skifte ut min avhengighet, ubevisst, fordi jeg ikke lengre har tilgang p rusmidler. Jeg har kjpt meg en hel haug med skrapelodd. Jeg har spist godteri. Jeg har tenkt dagen lang p hva jeg kan skrive om p bloggen. Akkurat n drikker jeg energidrikker. Men allikevel klarer det ikke fjerne den mest grunnleggende avhengigheten av alle jeg har, nemlig narkotika.

Narkotiske stoffer er virkelig noe som setter stopper for en utviklende hjerne. Jeg innbiller meg selv at jeg har det gyest p narkotika, selv om jeg selv kan se at jeg ikke har det. Jeg innbiller meg at jeg lrer raskere og bedre p narkotika, bare fordi jeg viser strre interesse. Selv om jeg husker det drligere dagen etter. Jeg kan innbille meg selv at jeg har det bedre, selv om jeg vet at jeg har det langt verre. Narkotika er en avhengighet som bare drar deg ned i et altomslukende mrke, tar over tankene dine og lurer deg med sin ste sang. Den gir hjernen det den vil ha, og forlater et stort begjr etter mer.

Akkurat denne flelsen er det jeg som en avhengig sliter med bli kvitt. Jeg er sikker p at det er minst like vanskelig for en p 130kg slutte med overspising, som det er for meg slutte med mitt rusbruk. Jeg er sikker p at en som setter sin lit til reise p ferier, som allerede begynner planlegge neste ferie sekundet de har kommet hjem igjen, ikke ville klart leve uten disse feriene sine. Problemet er bare at disse feriene ikke bringer med seg noe vondt. Og selv om de hadde gjort det, selv om det hadde gtt ut over dine nre, ville du rett og slett vrt s egoistisk at du hadde dratt p disse feriene og blokkert ute problemene dine i en uke eller to.

Det er virkelig en forferdelig ferd. Du m rske deg ls fra alt du kjenner som kjrt, du m gjenskape hele din hverdag p ny. Dette er virkelig den verste situasjonen jeg kunne satt meg selv i. Allikevel lusker det noen godkjennende tanker langt bak i hodet mitt. Jeg har grodd noe voldsomt som et menneske av dette. Jeg har tilegnet meg en visdom jeg aldri ville ftt p noen annen mte. Og jeg har levd et interessant og spennende liv. Jeg tror faktisk ikke jeg ville byttet ut valgene mine om jeg hadde hatt sjansen. Om jeg klarer dette.

Jeg forsvant inn i en diskusjon med en mednarkoman om rett og galt midt i, og plutselig begynte sovemedisinene fungere. Beklager om dere la merke til at kvaliteten sank midt i innlegget.

Venting.

N om dagen er det veldig mange ting jeg venter p. Det fles i det minste slik ut, men det er vel ikke noe mer enn hva andre mennesker venter p heller.

Jeg var p en visning p mandag. Det fles allerede ut som en evighet siden. Det er merkelig hvordan tidsperspektivet fungerer nr dagene gr ut p vente p en ny dag. Visningen gikk veldig bra, leiligheten var helt fantastisk. Rundt 60kvm, veldig godt utnyttet plass, nyoppusset bad samt to fine store soverom. Best av alt, den har oppvaskmaskin. Den ligger ikke midt i ghettoen som de vi har sett p tidligere, s vi slipper kunne g rett ut av dren for hente rusmidler. Den ligger veldig fint til, 5 minutter med bil unna byen. Vi har lagt ut en annonse, "nskes leid", noe som betyr at huseieren tar kontakt med oss, og p de to vi har vrt p tidligere har det vrt opp til oss om vi vil ha den eller ikke. Denne leiligheten vil vi ha. Det eneste som var i veien, var at de mot slutten av visningen sa "Ingen husdyr". Og "ingen narkotika", men snt driver vi jo ikke med lengre. Vi har jo en kjempest kanin, s vi fikk litt drlig samvittighet nr vi jattet med og sa "neida, vi har da ingen husdyr hehe".

Dagen etter tok jeg mot til meg og ringte til huseieren. Jeg sa at vi hadde en st innekanin som satt i bur. (den gr like fritt som en frittgende hne, men det er ikke hans business) Min nye potensielle huseier virker ufattelig tffel, men veldig hyggelig. Jeg visste helt fra frste stund p telefonen med han at det hadde vrt en huseier jeg likte. Han gjentok positive tilbakemeldinger som "kjempeflott, perfekt" hele tiden og virket generelt positiv og litt redd for virke negativ. Han sa han bare mtte snakke med kona frst, fordi det var hun som hadde satt regelen om at det ikke skulle vre noen husdyr. Da vi snakket i telefonen var han p jobb i et annet fylke, og skulle vre det frem til fredag, men han sa han skulle ringe opp kona og s ringe meg dagen etter.

Det kom ingen telefon dagen etter. Jeg begynte selvflgelig tenke. Hva om han ikke tr ringe opp for si nei? Jeg hadde jo fryktelig lyst p denne leiligheten, men tenkte at jeg fikk vente til neste dag for se om han ringte da. I gr kom det heller ingen telefon. Klokken 20:00 sendte jeg melding for vise at interessen fortsatt var der, og lurte p om han hadde tatt noen beslutning. Han svarte litt senere at han var p jobb frem til fredag, s han skulle ringe meg opp p lrdag etter han hadde snakket med kona. Han turte visst ikke ringe henne for overrekke denne beskjeden. S da venter vi spent p lrdag.



Jeg kjpte meg en fluesnapper p plantasjen i stad. Passer jo perfekt i og med at fluesesongen nettopp er ferdig. Jeg som s gjerne ville mate den, har lett etter fluer i en god stund n. Sitter og venter p se et insekt. Skal ut p ny leteaksjon nr jeg har skrevet ferdig blogginnlegget.

Det er veldig enkelt bare sitte og vente p at ting skal skje en. Det er i alle fall mye mindre energikrevende enn faktisk g ut og gjre det. Jeg venter p at motivasjon og glede skal komme tilbake. Jeg venter spent p bli ferdig med denne behandlingsplassen. Jeg venter verst p ventelisten for f en arbeidsplass hos Asvo. Det er veldig vanskelig g ut og faktisk gjre noe. I det siste har jeg mttet ta meg litt i nakken. Om jeg ikke, innen 12 dager, har skjerpet meg p st opp og kommet meg p gruppene vi har her p enheten, blir jeg rett og slett kastet ut. Alt for tidlig. Jeg fler meg ikke klar, men allikevel var det noe stort inne i meg nr de sa det. Jeg ville hjem. Jeg ville klare meg. Jeg ville ikke lengre vre sperret inne. Det er mye derfor jeg skrev mitt forrige blogginnlegg. For se hvorfor jeg ikke skal ta det for gitt vre her. I gr var jeg til og med med spille volleyball, og jeg ga jernet. Jeg ga alt. Jeg var den mest aktive av alle, og er stl i hele kroppen i dag. P tide slutte med ventingen man kan slutte med.


I dag lot jeg denne fantastiske blomsten st ute i solsteiken og kose seg. Det gjorde den visst ikke. N er den veldig skuffet over meg og henger som sren med hodet. Jeg hper ikke den dde. Har skrudd av lyset s den fr st og kose seg litt i mrket, og vente se hva som skjer.

untitled

Jeg forsker n rett og slett starte p et nytt blogginnlegg like etter ha skrevet et annet. Litt fordi jeg hrer p en 30 minutter lang konsert av Rachmaninoff, Piano Concerto #2 in C Minor,og ikke vil skru den av for se p youtubevideoer/ted-talks av Daniel Tammet (Har du sett Shining? Ufattelig bra film. Sann historie. I denne filmen blir en pianist gal etter ha klart spille denne sangen perfekt. En m-se), og litt fordi jeg trenger noe fylle hodet med. Jeg forskte nettopp snakke med mennesker fordi jeg trenger noen snakke med, og trenger ving i holde samtaler gende, noe jeg ikke klarer, og mtte dessverre innse et nederlag etter ikke ha klart holde en samtale gende mer enn 5 svar hver vei. Det er n enda fortsatt en stund til leggetid.

Dagen i gr var en veldig fin dag. En snn dag du lengter etter, en dag hvor du legger deg med et smil om munnen nr du tenker p hvordan dagen gikk. I stedet for dra hjem denne helgen, som jeg vanligvis ville gjort, mtte jeg n bli hjemme p grunn av en liten sprekk som ikke en gang vistes p urinprvene forrige helg. Jeg og min kjre innrmte det. Oi, der gikk den setningen fyken. Ja. Uansett. I stedet for dra hjem denne helgen, var vi her p enheten. Vi p enheten forventet at vi skulle dra p et lite stt marked i Horten, blide og fornyde. Men noen her p huset tenkte at dette kan vi jo gjre neste helg i stedet, det er jo pen dag p Noah i dag!! For dem som ikke vet det, er Noah et svrt industriomrde hvor de tar i mot giftige biprodukter fra fabrikker, blant annet syre og flyveaske. Der ble vi undervist i hvordan de bruker kalkstein for nytralisere syren, tilsetter asken, og s igjen til slutt gjr det om til et ferdig kalksteinprodukt som de bruker til tette to svre kratere p ya.

Denne ya hadde visst noe rimelig sjeldent plante- og insektliv, derfor mtte produktet til sist vre like basisk som kalksteinen selv var. Dette er jo en vanskelig oppgave nr man bruker mange millioner tonn syre i byggesteinene, men disse forskerne fr n til hva de vil. Til sist skal denne fantastiske ya, Langya om du lurte, f et fint boligomrde og en fin bthavn. Dette er jo noe helt fantastisk spr du meg, bli kvitt miljfarlig avfall som fr bare ble sendt ut i sjene, til bygge noe fint! Fantastisk. Perfekt. Noah er de eneste i skandinavia som gjr dette, og fr avfall sendt til seg fra hele Skandinavia.

Det ble servert plser og brus der, vi fikk litt undervisning, og kjresten min hadde en super jeg-er-s-glad-i-christopher-dag, som gjr meg veldig glad inn til sjelen. Innen vi var tilbake fra denne overraskende ikke-kjedelige turen, hadde de andre laget klar taco til oss. Perfekt. Taco m jo vre noe av det beste som finnes spise der ute. Resten av kvelden ble brukt p at jeg og kjresten min s litt p TV og gikk ute og lekte. Veldig barnslige, egentlig. Hun dro med seg et jernrr, jeg tok opp en veimarkeringspinne, og vi gikk rundt og laget brk og helvette. Slo p alt metall vi fant, fr vi dro p epleslang i hagen til noen som satt i stuen og kunne se oss klart og tydelig, satt oss ned midt i gaten og koste p en pusekatt i 10 minutter, og brukte eplene som ball og pinnene vre som balltre. Da vi kom tilbake til enheten hentet vi oss en kniv (hva skjer med jernrr og kniv, egentlig? skumle folk) og spilte "Kappeland", som er et spill jeg for vrig aldri hadde spilt fr som viste seg vre helt okaytil det var blitt helt mrkt ute.

Jeg har n nettopp vrt ute og delt en sigarett med en av de ansatte her p huset. Og jeg m si denne ansatte virkelig overrasker meg, helt sinnsvakt. Han har en fin og svr mage, langt skjegg, kler seg som en typisk biker, og kjrer faktisk en tungsykkel han har laget helt p egenhnd. Jeg selv ventet aldri at han skulle vre den av de ansatte som satte strst inntrykk p meg.

Han gikk p skole med faren min, og etter han fant ut av hvem faren min var, som han ble god venn med, begynte han plutselig like meg mye mer. Jeg er litt vanskelig komme innunder huden p, og han er faktisk den frste av de ansatte som greier det. P fire mneder, dere. Han ga meg fantastisk ny motivasjon til leve livet videre, p en samtale p fem minutter. Vi begynte snakke om arbeid. Hva jeg skal bli og hva jeg skal gjre nr jeg er ferdig her. Han kom med s mange gode innspill, s mye godt, at jeg fler jeg kom meg flere hundre meter videre kun p den korte tiden.

N sitter jeg alts og har nettopp skt jobb og skrevet et notatark om hva jeg kan si under jobbintervju. Herlig.

Det er alltid de du minst venter det fra som overrasker deg mest.

Livet er skummelt.

N nrmer det seg med stormskritt at jeg er "ferdigbehandlet". Gud, for et teit ord. Blir man ferdigbehandlet, noensinne? Hjelper det i det hele tatt vre her, p andre mter enn f avstand til rusen? Det er klart, man skal visst lre mye her. Man har psykoedukasjon som lrer deg gjenkjenne flelsene dine, gjenkjenne nr en unsket situasjon snart vil oppst, og hvordan du kan unng den. Men hvor enkelt er det ta med seg slik lrdom man ser p en powerpoint/skrevet opp p en tavle ut i den virkelige verden? Hva hjelper egentlig behandling? Alt ligger i deg selv. Dette er noe dum ta kontroll over, ingen kan lre deg bli rusfri.

Det er mange skumle tanker som oppstr n som jeg snart er ferdig p rehab. Jeg gleder meg mest, men nr jeg frst gruer meg, gruer jeg meg noe voldsomt. Det er omtrent 2 mneder til jeg er ferdig. Det er en og en halv mned til min kjre er ferdig. Jeg misunner henne for f 2 uker i en ny leilighet uten meg - tid til finne sin egen plass i leiligheten. Tid til finne seg selv alene i den store verden der ute. Jeg skulle gjerne hatt det selv, men jeg er n sikker p at jeg hndterer situasjonen snn den blir lagt ut til meg. I begynnelsen hadde jeg lyst til skrive meg ut nr hun var ferdig, men nei, den tiden fortjener hun.

Innen jeg er ferdigbehandlet, har vi ftt oss en ny leilighet. Ganske nyaktig samtidig. Jeg vil vre satt i et arbeidsrettet tiltak. Ting ser ut til g sin gang. Jeg hper s inderlig de gjr det i en positiv retning. Jeg er i det minste sikker p en ting, og det er at det ruse seg hver dag - er jeg ferdig med. Det er nyaktig denne setningen som skremmer meg. Hvordan gr egentlig veien videre? Vil jeg ruse meg i ny og ne? Bare et lite stikk i armen? Vil jeg ha meg en ordentlig jobb etterhvert? Kommer jeg til komme meg tilbake p hyskolen? Finner vi et liv uten rus?

Det er alle skumle tanker. Uferdige tanker. Jeg har ikke peiling p hvordan jeg skal hndtere dem. Kanskje fordi jeg sjeldent legger sjela i psykoedukasjonen her. Nr jeg setter tankene mine ned p et ark, som n, ser jeg at jeg ikke er fullt s positiv som jeg selv tror. Nr jeg satt meg ned for skrive dette innlegget innbilte jeg meg at det skulle bli overpositivt. At jeg kun var positiv til fremtiden. Men jeg er livredd. Rett og slett livredd. Det er skummelt innse.

Jeg har ikke s mange venner. Det blir tft sitte og kjede seg hele tiden nr tilgangen p rus er der. Jeg m finne meg en plass i denne store verden. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare det. Jeg har s mange skumle tanker. Jeg tenker virkelig at n gang, n gang gr bra. Det har jeg jo sett - p dette oppholdet har jeg sprukket litt sjeldnere enn en gang i mneden. Det har ikke vrt noe snn n bnnruser jeg meg-sprekker, det har vrt et lite stikk i armen, ikke gjentatte ganger p en dag en gang, og ferdig. Er det et liv? Kommer man seg videre p den mten? Det er jo bare for tilfredsstille de stemmene du har bakerst i hodet som hvisker til deg, helt til du gir etter.

Jeg trenger noe som motiverer meg til bli nykter. Min aller strste motivator hittil har vrt kjresten min. Problemet ligger bare i at vi ruser oss sammen. Om begge to har en drlig dag p likt er ikke veien til sprekke hull p ballongen lang. Men problemet ligger jo ikke i en gang n og da. Hadde jeg klart gjre det en gang n og da hadde jeg ikke vrt her. N som jeg frst har vrt nykter spass lenge, kan jeg virkelig merke hvor tung tilvrelsen var nr jeg ruset meg. Jeg husker hva det gjorde med meg. Herregud for en trist og flau tilvrelse. Det var faktisk ikke en eneste positiv ting hente ut fra det. Men det kan det jo vre en gang i blant...

Jeg m bare beklage dette rotete innlegget. Det er bare en liten rant fra et rotete hode. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjre av meg. P den ene siden vil jeg vre ferdig n. Jeg vil bare hjem til leiligheten min og leve for meg selv. P den andre siden vil jeg ikke vekk herfra i det hele tatt. Jeg tror jeg bare m komme meg ut i det virkelige liv, ta sats, og hpe p det beste. Det er jo tross alt jeg som styrer dette livet.

Jeg og kjresten min har stilt hverandre et sprsml i en god stund n. Jeg hper noen av dere lesere kunne hjulpet oss svare p det, for vi trenger virkelig litt hjelp p det omrdet. Hva gjr nyktre mennesker for fordrive tiden sin?

det kommer til g bra. alt ordner seg

Mnediskusjon og skuespill

I det siste har jeg vrt veldig drlig p st opp. Faktisk helt elendig, skal jeg vre rlig. S mye at noen nesten sinte kommer med utsagn liknende "han Christopher str aldriopp, han!", bde snurte og misunnelige. Derfor forsker jeg n av all min mentale styrke st opp. Dagen i dag gikk ikke helt halvgrent. Jeg var oppe til 08:15, selv om jeg var trtt nok for tre mann, og satt flittig i kantinen til klokken nrmet seg 09:30 og vi hadde gjennomfrt bde morgenmte og mte med ledelsen.

Etter det gikk jeg jo selvflgelig og la meg igjen. Jeg satt p tre alarmer som skulle ringe med ett minutts mellomrom 5 minutter fr jeg skulle i en gruppe, noe som var en veldig lur id der og da. Litt ekstra svn gjr alltid herlig. Problemet er bare at nr man er trtt, og ligger og sover, driter man regelrett i plikter. Dette har blitt en s drlig vane i det siste at jeg s ofte som to ganger (!!) har hrt ordet "nyttegjring" i lpet av den siste uken. Og det er rimelig alvorlig, skal jeg si deg. Dette betyr, med andre ord, at om jeg ikke fr til dra meg til gruppene snart, blir jeg rett og slett skrevet ut. Fordi jeg ikke gjr annet enn benytte meg av sengen her. Som du kanskje forstr, bare skrudde jeg av disse alarmene og favoriserte svnen. Jeg sov til klokken 14:30.

Noe av problemet mitt med vre vken spass tidlig p dagen, ligger i at jeg har snn ca 2 timer uten en dritt gjre mellom hver gruppe. To timer. Det er mye tid nr man gr rundt i halvsvne. Ufattelig mye tid. Heldigvis skjedde det noe yeblikkelig etter jeg sto opp, noe som satt gliset midt i fleisen min med en eneste gang. Jeg gikk ned i kantinen og fant pannekaker, spiste n med krem og blbrsyltety, og tok meg en ryk. Og s skulle vi visst ha teater.

De hadde lurt alle narkomane her p enheten til tro at dette var noe vi skulle se p. Vi var veldig spente og lurte p hvem sren som gadd dra hit for spille teater for noen slitne, utakknemlige narkomane. Det viste seg at det ikke var noen som gadd det. Det var vi som skulle vre skuespillerne. S raskt det ble underrettet, gliste jeg alts som solen selv, kanskje enda litt mer. I frste omgang trengte de en prins. De leste opp rollen, og jeg rakk hnden opp med en eneste gang, mye for gjre kjresten min ille til mote fordi hun ikke tler at jeg gjr snne ting, klar for spille helten i stykket. Jeg fikk tildelt en krone, en kost som hest, og et plastsverd. Dette s ut til g bra.

Jeg mtte verve hver eneste en av resten av skuespillerne, men jeg fikk mine motvillige mednarkomane til bli med en etter en til slutt. Skuespillet besto av n prinsesse, som ble min kjre, n skurk, n konge og n hest. Hva skulle jeg med en kost som hest nr skurken ble utstyrt med en menneskehest? Drlig start dette, gutta. Drlig start. Fortelleren var en av de ansatte, en psykolog som kun snakker dansk. Det ble en total katastrofe s raskt hun pnet munnen og forskte seg p en blanding av norsk og dansk, og ingen av skuespillerne forsto hva de skulle gjre i mer enn 50% av tiden. Allikevel var jeg s entusiastisk du kunne f meg, jeg laget matchende ansiktsuttrykk, red fint p kosten min og skrek ut diverse smord der jeg flte de passet.

Skuespillet ble egentlig en suksess, selv om vi alt for ofte mtte stoppe opp og sprre "h". Det gikk enkelt og greit ut p at skurken kom og tok min kjre over skulderen mens han satt p en hest (artig syn, jeg innser n at jeg burde tatt bilder), kongen gikk rundt og mumlet for seg selv, og jeg og skurken hadde en slsscene hvor vi rullet rundt p gulvet, ene p toppen av den andre, fr jeg "sparket" han midt i skrittet og fikk erobret prinsessen, og vi ble gift i alle vre gode dager. Det ble mye latter, og det satt stemningen for resten av dagen.

Jeg forsto plutselig hvorfor moren min ville p middag med meg i gr. I dag dro hun til Kreta, gitt. Og jeg orket ikke spise middag med mamma i gr, selv om hun har fylt 40 og jeg enda ikke har ftt over rukket gaven, og n er hun borte i en liten stund. Jeg har ikke peiling p hvor lenge. Egentlig orket jeg, og ville gjerne, men du forstr at jeg hadde nok et jvla tilbakefall i helgen, som gjr at jeg ikke fr lov til forlate enheten denne uken. Trist.

Resten av dagen har gtt med p interessante diskusjoner med to av de andre oppegende narkomane her p enheten, som startet ved at han ene klappet i hendene og sa "bli mrkt". Vi diskuterte hva vi hadde gjort om solen plutselig slukket, til en alt for stor grad - hvordan det ville pvirket jordens kjerne, hvor vi ville bodd, hvor lang tid det ville tatt fr vi dde, hvilke planeter vi hadde blitt trukket mot, hvordan vi hadde utvinnet mat og hvordan vi rett og slett hadde levd i jordens kjerne om vi kom oss dit. Herlig.

N sitter vi og ser p radioresepsjonen, vel, vi og vi, jeg blogger, en annen sitter p tabletten sin og spiller mens n av oss ser p radioresepsjonen p youtube. Dette ble en god dag after all.

Et tappert forsk

Hei dere! Jeg har glidd helt ut av bloggingen i det siste, noe dere muligens har merket litt. Jeg m bare si at jeg er utrolig fornyd med logge inn i dag! Jeg har ikke turt sjekke statistikken min siden sist jeg skrev fordi jeg har vrt s utrolig redd for at jeg skal ha hatt null lesere i over en uke i strekk. Ufattelig nok har jeg enda like mange, om ikke fler, lesere hver dag! Dette gjorde meg veldig godt, tusen takk til alle dere som enda gidder ta en titt innom bloggen min.

Jeg har vel egentlig rett og slett tatt et valg om ikke blogge. Det er ikke det at jeg ikke har hatt lyst - jo, egentlig - men det ligger vel ogs mest i at humret mitt ikke har vrt tipptopp, og jeg produserer best innlegg nr jeg er glad. Det at dere fortsatt titter innom gir meg god og ny motivasjon for prve p nytt! Jeg skal virkelig forske s godt jeg kan f kvaliteten litt opp igjen og. N har min hverdag i en stund vrt preget av bde mye angst og usikkerhet, som kraftig har gtt ut over... vel, det meste i livet mitt. Bloggen lftet meg s veldig opp, s det blogge igjen m vel vre lsningen, eller hva?


For 9 dager siden fylte verdens beste mor 40 r. Gratulerer s mye med dagen!

I det siste har jeg vrt p mange visninger. Med i det siste mener jeg de to siste dagene. Ellers har det kun vrt n. Jeg skulle i utgangspunktet p en visning i dag og, men heldigvis var den blitt solgt i gr. Jeg sier heldigvis av ganske god grunn - han som var ute etter leie ut leiligheten sin hrtes ut som djevelen selv p telefonen. Ikke det at han gjorde noe galt, det er vel snarere tvert i mot jeg som har gjort noe galt. Du forstr, jeg er ikke i fast arbeid n. Og jeg er p rehabilitering, som dere vet. Og da er det litt vanskelig svare p hva man gjr om dagen. Har du jobb? - Neei, jeg bare har nylig injisert amfetamin i armen min, som frte til at jeg fikk masse penger av NAV og n har jeg rd til leiligheten din! Eller ikke...

P grunn av disse pinlige omstendigheten, og at jeg str p frsteplass p en venteliste for bli satt i et arbeidsrettet tiltak, har jeg rett og slett sagt at jeg arbeidet som snekker. For det er snekker jeg mest sannsynlig skal begynne arbeide med. Enten det, eller klyve ved. Hurra. Uansett, nr folk hrer at jeg er snekker, reagerer de voldsomt. Ikke bare litt, liksom. P en visning ble jeg spurt om jeg kunne skifte skapdrer i leiligheten nr vi flytter inn. P en annen visning sa hun at mannen sin jobbet som tmrer, og ble veldig begeistret over at jeg var snekker, mens hun hintet til at vi kanskje kunne smsnakke litt i grdsplassen om hvilke spikre vi foretrekker til diverse plankeslag. En tredje, likes mannen p telefonen, gravde veldig. Du vet snne voksne mennesker som har blitt lurt fr og ikke tror helt p menneskeheten? De vil vite hvor jeg jobber. Hvor lenge jeg har arbeidet. Hvordan utdanning jeg har. Alt! Og herregud s flaut og stressende det er st der og mtte finne p lgn p stende fot. Jeg har aldri i verden flt meg verre til mote.

Derfor har jeg n besluttet heller si sannheten. At jeg skal bli satt i et arbeidsrettet tiltak. Om det s koster meg en fin leilighet fr det bare vre, dette orker jeg ikke mer. Jeg gruet meg alts s voldsomt til den visningen jeg skulle vrt p for et par timer siden, at jeg nesten gjorde i buksa. For en flause det hadde vrt. Han hrtes ut som den overbeskyttende faren, som strengt ikke ville gi fra seg datteren sin for kvelden. Grss og gru.

Jeg har stor tro, veldig stor tro, p at jeg vil finne meg den perfekte leilighet innen en og en halv mned, som jeg har p finne den. Hittil har vi vrt i visning i to leiligheter vi kunne ftt om vi sa ja, s dette lover jo faktisk godt. 50% har villet ha oss, selv om vi egentlig bare er noen lusne skitne narkomane. Hurra for karisma!




Snn ellers gr dagene egentlig ganske radig. Jeg sliter litt med vite hva jeg skal gjre hver dag, s jeg har tatt opp lesing (av bker selvflgelig) igjen. Jeg sitter ogs spiller mye p tabletten min, selv om jeg er luta lei av de spillene jeg spiller og tabletten har sltt seg vrang s den produserer de styggeste farger og gjr helt vondt i ynene bruke. Jeg fler jeg begynner bli litt flinkere til snakke med mennesker, og ellers gr det vel egentlig litt oppover igjen. Alt ligger i tankegangen. Jeg ble satt p antidepressiva her om dagen, og da dagen kom valgte jeg ikke ta dem. Jeg vil heller komme meg over dette p egenhnd. Ironisk nok, fra den dag, begynte jeg fle meg litt og litt bedre. Det fles godt tvinge seg til fle seg bra.

Vi var en tur i byen i stad, jeg fikk viderefrt en trussel som innebar rive hodet mitt av meg p narkotorget, og jeg har kjpt meg noen fine blomster som n pryder rommet mitt. Alt i alt begynner det bli litt substanse i livet mitt, og jeg begynner faktisk fle meg fornyd. Selv om det er mye som ikke er p plass.

Jeg skal forske blogge litt mer fremover, gutta. Takk for at dere fortsatt er her. Dette fltes godt.

Visning i perfekt leilighet og mulig realityserie

I dag har jeg og min kjre vrt p en visning i en leilighet vi i utgangspunktet ikke skulle ha. Vi dro til visningen i hp om at den ikke var s altfor fin, fordi den l litt uheldig til i forhold til vr bakgrunn. Leiligheten vi bor i n er fin, det er ikke det, men i forhold er den et hl! Vi bor n i en 66kvadrats fin kjellerleilighet i utkanten av sentrum, til en fantastisk pris p kun 6500kr i mneden. Leiligheten vi titter p er midt i byen, 100 meter fra kjpesenteret, og midt i ghettoen. Alle narkomane bor der. Man henter gratis spryter vegg-i-vegg med leiligheten vi var p visning p, og fytti rakkern for en uheldig beliggenhet for to eks-sprytenarkomane. I det vi gikk inn i leiligheten klarte jeg ikke slutte smile. Den var nyoppuset, det fineste badet jeg har sett omtrent, og perfekt strrelse. Butikken ligger i tillegg 100 meter unna, fytti rakkern for en knipe vi er i n! Vi leter febrilsk etter en unnskyldning til ikke ta den.

Derfor ringte jeg min mor, fordi hun alltid er s fornuftig. Hun frardet meg fra ta den leiligheten pga beliggenheten, og det var deilig. Jeg har i tillegg tenkt til ringe min far, fordi han tidligere ogs har vrt narkoman, og kommer til frarde det enda dypere. Vi m i tillegg betale husleie dobbelt opp n mned, og det er rett og slett ikke noe for oss.

Det er noen narkomane her, meg inkludert, som diskuterte litt lage en reality-serie i gr. Jeg kunne publisert et par videosnutter og en fin tekst til hver dag, og dere kunne ftt et dypt og morsomt innblikk i hvordan det er vre en narkoman p vei mot et rusfritt liv. Det ville vrt en satire-serie, muligens basert litt p Paradise Hotell/Big Brother. Dere ville ftt med dere all den syke dramaen vi har her p huset, og alle de morsomme interessante tingene vi finner p gjre. Hadde det vrt noe dere hadde likt?

Jeg har kjpt meg noen pyntegjenstander til rommet mitt, og er s utrolig fornyd med det! I tillegg til ha holdt rommet mitt lenge i en rekordlang periode, har jeg n begynt pynte det. Jeg ser s frem til f meg en ny leilighet! Den ene blomsten er s fin. Den er hrete og kjennes ut som et dyrere eller noe. Jeg koser ganske mye med den, haha. Morsom fasong g.



Nam-nam middag av verdens beste house-wife, meg!

Min kjre mednarkoman, skrevet om i det forrige bildet, slapp ut av skjermingsenheten tidligere neste kveld. Det dumme var, at han igjen gjentok tragedien med ruse seg. To uker p rad n. Han ble sendt direkte tilbake til skjermingsenheten, og valgte dessverre skrive seg ut. Han vil bli et stort savn. I tillegg har enda en annen skrevet seg ut, p samme grunnlag. Det er voldsomt trist nr snt skal skje, spesielt nr det er gode mennesker man er glad i.

jeg er s sliten i dag. hviledag

Noens tilbakefall, og mitt eget

Det har i en liten periode n vrt et par narkomane her p klinikken som har tatt seg visse friheter. Jeg selv har visst om to av dem, men valgt ta i bruk min rett til tie. De har over "lengre" perioder benyttet anledning til innta rusmidler daglig, noe som tydelig har preget tilvrelsen deres. Det er i slike tilfeller man virkelig kan se hva det ruse seg gjr med en person. Nr du ser en person som pleier vre livlig og glad, et godt tilfrsel til det sosiale, bli totalt slv, sliten og bare helt borte i hodet, er det en veldig trist ting. Veldig. Nr det i tillegg er en av de f personene du flte en nrhet med her p enheten, gjr det enda vondere.

I kveld skulle han bytte rom, fra motivasjon hvor de nyankomne narkomane er, til overetasjen der de ikke-n-like-narkomane befinner seg. Alts de som har vrt her i over 4 uker. Han prvde i et tappert forsk bre dyner og puter opp p rommet, og snublet i sine egne bein for hvert steg han tok. De aller "eldste" nesten-ikke-narkomane-lengre holder en veldig fin kodeks, en kodeks jeg selv ikke helt turte flge. De sa til han at han enten fikk g og si fra til de ansatte selv, eller s ville de g og si fra p egen hnd. Han valgte selvflgelig, som en mann gjerne ikke gjr, ikke si fra. Ingen klandrer han; det er vanskelig skulle oppgi seg selv for noe du har gjort.

Jeg hrte han g nedover gangen i et voldsomt sinne, skrek ut at alle her var noen forbannede tystere og sa at han skulle skrive seg ut i morgen. Det er en s utrolig trist ting at du aner ikke. Her p klinikken har jeg kun 3 folk jeg liker referere til som venner, og han var en av dem. Det hadde gjort meg veldig vondt se han forlate dette stedet, bare for kaste seg selv ut i en endels lidelse. Jeg har s mange tanker som svever rundt i hodet mitt, s mange ord jeg gjerne ville sagt han. Jeg liker veldig mye dele det jeg anser som min egen visdom. Tidligere har vi hatt en lang 30-minutters samtale hvor jeg fikk sagt mye rundt hvorfor han ikke br ruse seg, hva som er viktig fokusere p i tiden fremover og hvorfor det at han ruser seg ikke ndvendigvis er en gal ting, bare han ikke fortsetter. Han var jo selvflgelig fullstendig enig.

Dessverre sitter han n p en skjermet enhet, og jeg har ingen anledning til f snakket med han. Og tankene fortsetter. Det er s mye jeg gjerne ville sagt, som jeg ikke vet om jeg fr sagt fordi han plutselig kan vre borte i morgen. Det er virkelig en trist ting. Og jeg vet selv hvor bestemt man er nr man frst har bestemt seg for dra. Det var en gang jeg hadde pakket sammen alle sakene mine og skulle til dra, men valgte heller bli fordi min kjre ombestemte seg. Men det var p nre nippet jeg dro ut i den store vide verden p egenhnd.

N, som tittelen tilsvarer frister det litt snakke litt om et tilbakefall jeg selv hadde for en omtrent 4 uker siden, men jeg velger la det ligge. Jeg kan allikevel meddele dere at jeg har vokst noe voldsomt av den episoden, og ftt mange nye grunner til bli her.

Det tittelen egentlig sier, er at jeg har hatt et annet form for tilbakefall. Jeg har nemlig begynt ryke sigaretter igjen. Jeg vet ikke helt hvorfor - men det var bare en dag jeg fikk litt lyst p. Et svakt yeblikk. Og jeg kjpte meg en rullingspakke. Her sitter jeg n og svamper som en gris, jeg som egentlig var rykfri. I det minste har jeg sluttet med snusing.

Det dette forteller meg, er at det er en s alt for kort vei tilbake til det ruse seg. Et svakt yeblikk. Og jeg kan ikke si med hnden p hjertet at jeg ikke har vurdert det i de siste. Jeg har gtt litt nedover mot et mrkt sted, og jeg kjemper virkelig for kave meg opp, men det er vanskelig. Jeg fler jeg glir lengre og lengre ned, noe man muligens kan se p bloggen min - men jeg kommer ikke til begynne ruse meg igjen. Jeg er s ferdig. Jeg er for bra. Om dagen er det veldig viktig for meg gjre alt jeg kan for ikke gli inn i en dyp depresjon igjen, og det er dess enda viktigere for meg forske snu de luskende tankene som virkelig sniker seg innp deg uten at du har det minste kontroll. Jeg jobber s hardt med meg selv om dagen, s hardt, men det er et slit. Jeg har s lyst til klare dette.

Klokken er n 02:45, og jeg er s sliten. S sliten. Det eneste jeg virkelig vil, er sove. Men etter jeg sluttet p sovemedisiner p fredag, har jeg lagt til meg en stygg uvane. Jeg vil ikke legge meg. Jeg sitter og stirrer tomt p skjermen. pner opp facebook, lukker den igjen, repeat. Jeg stirrer tomt p nettsider, alt er bedre enn legge seg. Det er en utrolig merkelig ting, og verdens styggeste uvane tror jeg. Jeg vet jeg ikke vil sovne med en gang jeg legger meg uansett. Jeg vet hvilke typer tanker som venter meg. Men det gr ikke.

det er ikke noen der ute som har et tips eller to som kanskje kan fungere i denne situasjonen? da alts bde motvirke depresjon og bedre svnmnster. p forhnd takk.

Les mer i arkivet Mai 2016 April 2016 Mars 2016
hits