meh

Jeg har tenkt mye i det siste.

 

Altså, jeg tenker alltid mye. Men i det siste har jeg tenkt mye på seriøse ting.

Og det er jo aldri noe gøy.

Jeg vipper veldig mellom om jeg faktisk skal gidde å blogge eller ikke. Jeg har på en måte lyst, men samtidig føler jeg ikke det er noe jeg bør gjøre nå. 

 

Jeg er i en stor prosess med å finne meg selv. Jeg er ikke den samme fra uke til uke, selv om jeg består av de samme aspektene, finner jeg forskjellige måter å uttrykke dem på. Og jeg er så sykt alene.

 

Jeg skal slutte å blogge. Legger den ikke ned, men jeg skal ikke skrive på den.  Kanskje ever. På lenge, i alle fall. Det er litt for stort ansvar å skulle skrive til allmennheten om meg, når jeg egentlig ikke finnes. Jeg er bare et produkt av min egen fantasti - av deres fantasi - som ikke stemmer overens. Jeg må først bestemme meg for hvem jeg er før jeg kan gi et ordentlig portrett av meg selv til noen. I det hele tatt.

 

Jeg skal flytte snart. Jeg gleder meg. Jeg trenger forandring. Jeg trenger nye omgivelser. Jeg trenger nye mennesker. Asap.

 

Beklager til dere jeg har slettet - det er nødvendig for min egen psykiske helse. Jeg takler faktisk ikke å bli konstant minnet på hvordan ting var - det er ikke dere. Det er bare hva det vekker i meg.

 

Jeg sprenger helt seriøst. Jeg forsøker å få et utløp for tankene mine nå - uten å nevne detaljer. Det er jo helt umulig. Shit mann. Jeg takler ikke forsøke å skrive om meg. Ikke meg. Please. Ikke mer meg.

Oppoverbakke.

De siste dagene har jeg merket at har vært litt tyngre, på en måte. Jeg har merket vekten av dagene har tynget meg ned. Ikke på noen superspesiell måte. Ikke sånn veldig. Men jeg bare merker at dette eventyret jeg har begynt på, ikke kun er ett eventyr.  Jeg visste det jo, men jeg håpet på en måte at "rusen av å ikke være ruset" skulle holde meg der oppe litt lengre. Jeg trives godt i høyden. Obviously. Men det er vel på tide å plante begge beina godt ned på jorda og se avgrunnen i øynene. Eller noe ikke så voldsomt.

Jeg føler liksom at humøret mitt går så sykt i sykluser. Jeg har liksom perioder. Og når jeg først har begynt på en periode går det mer i å late som, til det mirakuløst bytter om. I det minste er jeg i veldig godt humør når jeg er med andre mennesker. Andre mennesker gir meg glede. Bare litt trist at de også utmatter meg, så jeg må trekke meg tilbake etter en liten stund. 

Det er på en måte, jeg innbiller meg i alle fall, at det er bra at det har begynt å bli litt oppoverbakke. For det første klatrer jeg jo mot toppen. I høyden. Hvor jeg skal bli. Og for det andre, så gir det meg litt mer motstand. Noe å kjempe for. Jeg kan jo ikke bare fortsette å gli gjennom livet. Det er nå jeg må vise en innsats, og vise at jeg er verdig et godt liv. Og det skal jeg jo få til. Uansett.

Liksom, selv om det ikke er noe alternativ for meg å ruse meg nå, selv om jeg kanskje har det litt tungt til tider, så vet jeg at jeg aldri i verden kan bli her nede. For om jeg blir her nede, havner jeg i en ond spiral, og da kunne jeg jo like gjerne ha ruset meg. Sånn egentlig. Det går ut på at jeg må gjøre meg fortjent til et bedre liv. Skaffe meg jobb. Fortsette å henge med nyktre folk. Fortsette å kjempe for en ny livsstil. Sånt noe er ikke gratis, vet du. Selv om du har forstått det, må du gjøre det.

 

I går var jeg på volleyballturnering. Med Idrett Mot Rus. Jeg spiller på et volleyball-lag som heter Tønsberg Sorte Får. Vi møtte en haug med institusjoner og fengsler i Porsgrunn, og spilte i vei. Noen av de institusjonene/fengslene gjør jo ikke annet omtrent vet du. Men den luksusen har vi og. Vi trener tre dager i uken. Og det er jo flott. Selv om jeg ikke er verdens beste, har jeg et konkurranseinstinkt på nivå med mestere, og det skal ikke stå på å ikke bevege seg/ikke gi alt. Vi kom på en tredjeplass. Det er jo greit nok det, i bunn og grunn, vi fikk jo pallplass og det ble premier og sånt. Men den andreplassen var vår altså!!!

Du forstår, vi spilte mot det beste laget i semifinalen. Vi hadde allerede slått laget som kom på andreplass. Det var så surt, det. Laget som kom på førsteplass hadde til og med en som tidligere har spilt på landslaget i volleyball på laget sitt. Vi vant det første settet. Det andre settet vant de. Etter det var vi så tømt for energi, helt tomme hele gjengen, vi hadde bare spist vafler på 6 timer, at det tredje og avgjørende settet tapte vi så det sang etter. Vel fortjent seier til dem, ikke velfortjent andreplass til andreplassen. Menmen, tredjeplass er da noe det og.

Fremtid, fortid. Nåtid.

Har dere sett ut av vinduet i dag? Eventuelt vært ute, for dere hardcore-lifers. Vel, jeg har i det minste sett ut av vinduet veldig mye i dag. Så sinnsykt varmt det er! Jeg har sluppet hunden inn og ut på verandaen (herregud jeg må gå en tur snart) i solsteika, og kjent sola praktisk talt brenne seg fast i hudet min. Det er ordentlig godvær i dag. Denne dagen var liksom bare ment-to-be, den.

Jeg ble nettopp kontaktet av en pike som går 2.vgs. Norsk-klassen hennes hadde lest en artikkel jeg har skrevet for Aftenposten. Jeg svarte pent og høflig, og fikk som svar tilbake et spørsmål om jeg ville komme til skolen deres og prate litt til dem. Jeg svarte jo selvfølgelig ja. Så ufattelig moro! Og så sinnsykt skremmende! Dette grugleder jeg meg til noe så til de grader. Jeg klarer rett og slett ikke å slutte med overtenkning rundt dette. Hvordan burde jeg gjøre det? Hva burde hovedtematikken være? Hvordan skal jeg klare å interessere alle på én gang?

Det blir en gøyal utfordring, samtidig som det gir meg litt å pusle med. Dette må jeg jo virkelig jobbe med. Jeg har lyst til å gjøre det ordentlig. For deres skyld. Jeg har lyst til å gi et varig inntrykk, samtidig som jeg ønsker å hjelpe dem så mye som mulig. Det er virkelig en mulighet, føler jeg. Det gir meg fryktelig mye.

Jeg ble sittende i egne tanker og titte ut av vinduet så lenge at jeg helt mista tråden for dette innlegget.

 

 

 

Vil du prate om det?

Jeg tenkte å endre tematikken en smule for dette innlegget. Hverdagen min er uansett ikke så sinnsykt spennende at det ikke kan vente ett døgn på å bli skrevet om. Jeg har på en måte blitt voksen de siste årene, da. Tro det eller ei. Sånn sett fra andres perspektiv, i det minste. Muligens en smule i hodet og. Uansett, det å bli voksen skal vise seg å åpne opp mange dører som ble lukket for meg for mang en år siden.

Du forstår, familien min er høylig funksjonell dysfunksjonell familie. Ikke slik en du ser i South Park eller Simpsons, men kanskje en slik en du ville sett i en litt mer virkelighetsorientert serie. Det er absolutt ingenting galt med den, og om noen av dere i familien min leser dette - jeg beklager om dere finner det støtende, men... Ta det til dere. Kanskje vi kan gjøre noe for hverandre, hele gjengen?

Dere forstår, da jeg vokste opp var alt fryd og gammen. Jeg kom fra en fin familie, ingenting var galt, noensinne. Jeg vokste opp lykkelig uvitende om at verden faktisk hadde ting som smerte i seg. Smerte var når mamma ikke kjøpte godteri til meg på butikken. Familien min er ekstremt lukket når det gjelder å prate om følelser. Jeg føler meg nesten merkelig, som har en trang for å snakke om følelsene mine. Om jeg noensinne tar dem opp, blir det klein stemning, og samtalen stagnerer helt. Man merker liksom at sånt skal man ikke gjøre.

Mamma har ikke fortalt noen, i hele familien, om at jeg har ruset meg. Ingenting har hun sagt, når jeg har veid 22 kg mindre enn jeg gjorde nå. Når jeg har vært borte fra julaften og aldri vært med familien på harrytur. Ikke møtt opp i bursdager. Funnet på unnskyldninger gang på gang. Vært helt fortvila. Hva skal jeg si denne gangen, da? har hun spurt meg. Og det har jeg virkelig ikke brydd meg om. Finn på noe. Det er opp til deg. Si hva faen du vil. Jeg driter vel i hvordan du skal kunne opprettholde det glansbildet av en familie du lever i.

Jeg har alltid trodd jeg var unntaket. At jeg var drittungen i familien. At jeg var han eneste som gjorde noe galt. Det viser seg visst at hele jævla familien sliter med noe. Er du ikke gæren, har du ikke angst og er deprimert, er du faen meg alkis eller narkoman. Har du det bra med deg selv, det er da du er unntaket. Og det er virkelig vanskelig å finne ut av dette, gradvis. Jeg lurer virkelig på hva som skjedde med det livet jeg levde frem til jeg ble 16 og begynte å ruse meg så det joma etter. Og hvorfor, hvorfor må jeg finne ut av dette på egenhånd?

Både moren og faren min jobber med å hjelpe andre som har det vondt. Kanskje fordi de selv skulle ønske de kunne fått mer hjelp? Hvem vet. Kanskje det hjelper dem å hjelpe andre. Det er helt sprøtt. Hver gang en lege eller psykolog har spurt meg om det er noen psykiske problemer i familien min har jeg måttet svare "Det vet jeg rett og slett ikke. Vi snakker ikke om sånt." - og det har ikke føltes noe godt. Jeg vet personlig veldig godt at det finnes svært få mennesker i familien min som har det bra. I det hele tatt. Men når vi snakker sammen er det bare glis, å neida jeg har det så bra så, ikke tenk på det, herregud her i familien har vi det bra. Og det er virkelig tøft å ha det sånn, når man vet at den andre parten heller ikke har det bra. Og det å faktisk møte opp på familiemøter - bursdager, julaften, konfirmasjoner - er noe ingen av oss ser frem til. Fordi vi vet at hele gjengen er gærne. Bare ikke meg.

Jeg har slitt fryktelig mye med å åpne meg opp for psykologer. Jeg sliter enda med det. Men jeg klarer heldigvis å åpne meg opp for vennene mine. For internett. Og det er i alle fall noe. Jeg har også begynt å gradvis åpne meg opp for både familie og psykologer. Og det er jeg glad for. Jeg skulle bare ønske familien min kunne være med på forbedringen.

 

PS: Etter å ha publisert dette innlegget fikk jeg fryktelig dårlig samvittighet for hva noen av familien min vil tenke om de leser dette. Jeg vil bare si til dere som har vært med på min vei til bedring: Takk for at dere har vært der. Og jeg vet dere prøver. La oss greie å støtte hverandre alle sammen, uten at vi behøver å be om hjelp!

Hundekos

Jeg beklager om jeg skriver lite nyansert nå. Det har liksom noe med å gjøre at dette er litt nytt for meg óg. Det er liksom det som opptar meg om dagen. Det er det som faktisk skjer. Jeg har blitt nykter. På ordentlig. Og det er faktisk kjempestort.

Dagene begynner å normalisere seg, mer og mer. Jeg begynner å få en relativt normal hverdag. Normal for en som verken har jobb eller skole, that is.

I natt sov jeg fryktelig dårlig. Selv om jeg har et behov for sovepiller for å havne i den søte drømmeverdenen. Jeg drømte at jeg forsov meg, skikkelig, og våknet i sjokk og halvsvime litt før 9. Ok, det var ikke så veldig sent å stå opp. Jeg har jo uansett ingenting å forsove meg til. Allikevel dro jeg den slappe kroppen min opp av sengen, utførte handlingen mentalt, som om en kran festet til taket løftet meg opp, tuslet inn i stua og satt på kaffen. Jeg ble møtt av fantiske, fine Emma. Hun er alltid like glad for å se meg. Alltid. Hun var kjempetrøtt hun og, men etter hvert som hun nærmer seg meg tripper hun mer og mer, og hopper til slutt opprømt mot meg før hun gnir seg mot benet mitt som en katt. Hun hopper i sirkler rundt og rundt og gliser med hundefjeset hennes, gjesper, strekker seg, og står til slutt helt stille mens jeg tar meg tid til å kose med henne i en 3-4 minutter. Helt til kaffen var ferdig, i alle fall.

 

Dagen skulle vise seg å bli riktig tung. Virkelig. Jeg har ikke helt forstått hvor viktig en god natts søvn er før nå, tror jeg. Jeg har ikke hatt noe matlyst, ikke hatt giddalyst til å gjøre noe, ikke en gang sitte på internett, jeg har bare daffa og villet legge meg igjen. Men sterk som jeg er, neida! Jeg slo meg ned i sofaen og titta litt på fargeboksen, mens Emma la seg oppå fanget mitt med overkroppen og lå med underkroppen i sofaen. Sånn lå vi og koste oss med Animal Planet på TV'en i en times tid, før jeg sto opp og gjorde ingenting på dataen. Her inne har ikke Emma noe deilig sted å være, så jeg slapp henne ut på verandaen. Emma er så flink hund at hun kan gå fritt rundt ute som en katt, hun holder seg rundt huset og legger seg bare ned på utemøblene i solen uansett.

 

Nå har jeg nettopp dusjet, og har enda ikke gjort noen av dagens gjøremål. Det aller første vil være å gå tur med Emma, i og med at hun står ved utgangsdøra og lager "jeg vil ut det er synd på meg" lyder. Søte Emma. Katten er ute i sola og koser seg, snart får vel jeg også bli med. Jeg er den eneste av dyra i huset som ikke har nytt solskinnet i dag enda. Det er det på tide å gjøre noe med.

Støvsuging, vasking av gulv, klesvask og å ta ut av oppvaskmaskinen får heller skje... Senere. hehe

 

I dag blir en veldig fin dag! Jeg skal være med til flyplassen og plukke opp en veldig god venninne som går på skole i utlandet, overraske henne med å være der. Senere blir det volleyballtrening. Dagen blir nok kjempebra den og! JADA JEG KOMMER EMMA!!!

God samvittighet med dårlig vær

I dag er været på min side. Det er fantastisk deilig å sitte inne uten noe å gjøre, uten å ha dårlig samvittighet. Man får et særegent humør når været er som det er i dag. Det blir litt som å bli pakket inn i et slags melankolsk teppe. Du er litt småtrist, men ikke slik at du blir likegyldig og lei. Jeg finner mye ny bra musikk, har nettopp hengt opp en klesvask og skal snart ut og gå tur med hunden. Det sistnevnte gruer jeg meg ganske til, men jeg vet det blir kjempekoselig når vi først har satt i gang.

Det er fryktelig lenge siden jeg har sittet med nettopp denne følelsen. Det er slike goder man gir fra seg for å leve et liv fylt med et annet spektrum av følelser. Jeg må si jeg virkelig setter ordentlig pris på de små tingene nå. Bare det å ha mulighet til dette gjør meg fryktelig godt.



Vår alles kjære majestetiske Emma.

 

Har du spilt Ruzzle? Det er et telefonspill som virker utrolig vanskelig i begynnelsen. Etter å ha forsøkt litt begynner du å bli flink. Og så er du fuqqd. Det er et spill med et kvadrat på 4x4 bokstaver, hvor du skal finne ord. Du må dra fra bokstav til bokstav, og bokstavene har poengscore som wordfeud; e er 1, r er 1, c er 10 etc. Det er også double/triple letter og double/triple word.

Jeg slo faren min i begynnelsen i dette. Nå gjør han ikke annet, han sitter virkelig og spiller dette dagen lang. Det tok meg to dager med unnasluntring, så doblet han poengsummen min. Nå er det bare for meg til å legge meg i hardtrening.

 

Man skulle kanskje trodd at dagene gikk sakte når man ikke har noenting å gjøre. Kanskje de egentlig går sakte. Men det gjør ingenting. Jeg nyter det. De går jo ikke akkurat saktere enn de har gjort for meg de siste månedene. I verste fall, får jeg "mer" tid til å nyte. Mer tid til å ta opp igjen kontakten med gamle relasjoner.

Det er en av de beste følelsene i verden. At de gamle vennene dine, de du ikke trodde lengre kunne sees på som venner, enda er der. Så fryktelig godt det føles. Det finnes alltid et håp der ute, alle sammen. Uansett hva det er du sliter med, det ordner seg til slutt. Stå på!

Forsøk #1000, DENNE gangen går det!

Hei og god dag bloggen! Nå er det virkelig lenge siden! Jeg må bare beklage det altså. Problemet har rett og slett vært litt for mye fanteri, og... Et litt for langt opphold i fengsel. Spør du meg.

Meeen, ingenting er så vondt at det ikke er godt for noe, eller hva? Jeg har overrasket meg selv fryktelig. Fengsel, som egentlig ikke hjelper en dritt,  har gitt meg akkurat det jeg trengte for å fortsette livet mitt som rusfri og glad og lykkelig! Det er helt sprøtt. Men, det kom vel til rett tid og rett sted og sånt da. Du vet, when the stars align.

 

Jeg hadde faktisk selv ikke trodd at det skulle gå som det gikk. Da jeg først var i fengsel forsøkte jeg halvhjertet å holde meg rusfri, men hva skal man liksom gjøre i fengsel om man ikke kan røyke hasj? Nei, det er ikke godt å si, det. Allikevel, her står jeg, helt rusfri og er en killer i bordtennis. Det er rart å si det, men fengsel er det beste som har hendt meg hittil i livet. Og det er faktisk bare min egen skyld. Tenk det!

Fengsel er et merkelig sted. Du er innelåst fra alt til 15-23 timer i døgnet inne på et lite rom, med en TV og radio. Når du slipper ut er det nesten ikke noe plass å oppholde seg på, og maks skritt du kan gå daglig er 500. (Jeg snakker selvfølgelig ikke om alle fengsler her) Det var et ufattelig lite trimrom med tre apparater hvor 50% av fengselet oppholdt seg (det var 16 stykker i fengselet jeg oppholdt meg i den siste perioden), og jeg og en to-tre andre spilte bordtennis dagen lang. (2 og en halv time lufting daglig)

Med så mye tid alene inne på en celle rekker du å gjøre deg opp et par tanker. Kanskje fler enn du hadde sett for deg. Og det er vel ikke lite du har sett for deg heller. Du går i gjennom mange faser. Først er du lei deg. Så er du glad. Så er du likegyldig. Repeat. Gjerne på samme kveld.

Allikevel, så mye tid gir deg så mye godt også. Du rekker å tenke over valgene du har tatt. Hva du har gjort galt. Hvordan du kan endre på det. Og du rekker å tenke de tankene så mange ganger at de faktisk sitter. Og det aller beste; du kom frem til de tankene selv, uten hjelp. Du forstår tankene, du hører ikke bare ordene. Du vet hva du vil. Og du har nok tid til å ta vanskelige valg, og bli sikre på dem. Det er rett og slett en liten tenketank for kriminelle.

 

Nå har jeg vært utenfor fengselets mur i 1 uke og 2 dager. Hittil har dette vært en av de beste ukene i livet mitt omtrent, selv om jeg har gjort svært lite, sett bort i fra å gå en lang tur hver dag. Jeg har kontakt med særdeles få mennesker, og jeg gjør svært lite. Men, jeg gjør sinnsykt mye mer enn jeg gjorde i fengsel! Og det jeg gjør er faktisk gode ting! Jeg føler meg så bra og frisk og rask. Starten på en ny era!

 

 

To artikler publisert i avis på ett døgn - jeg bør skrive mer!

Virkelig, jeg burde ta meg mot til å skrive mer meninger, kommentarer og generelt tekster. Jeg skrev to tekster i natt, begge to ble publisert i lokalavisen. Ikke det at det skal så mye til for å komme i lokalavisen akkurat, men allikevel. I tillegg skal jeg se om jeg får noe publisert i Aftenposten igjen. 

Jeg er liksom stolt, men overskriften av den ene kommer til å drepe familien min. Men det går bra. De vet det jo fra før.

http://www.tb.no/5-76-107792


http://www.tb.no/5-76-107801

Nattetekst.

Det er overraskende nok enda noen som besøker bloggen min i ny og ne. Jeg forstår ikke at dere gidder, så lite som jeg publiserer. Og jeg forguder dere, for at dere viser at dere bryr dere. Støtter meg. Dere er gode mennesker. Jeg håper dere får utnytte av de få tekstene jeg skriver.

 

Timer. Ett minutt. Alt går i ett. Plutselig sitter du der, og kameraten din dro for 4 timer siden. Du skulle følge like etter, men bare snakke ferdig samtalen som fylte rommet. Natt til søndag. Hva har egentlig skjedd? Hva har egentlig skjedd de siste ukene? Jeg kan knapt huske ett eneste klart minne. Er det noen klare minner? Alle jeg kjenner har vært innom leiligheten min. Mitt nye bopæl, midt i ghettoen. Det var ikke sånn det skulle gå. Jeg skulle holde meg nykter. Fortsette i jobben jeg hadde begynt i, takket være det vidunderlige tiltaket VIPS. Som skaffer deg privat-jobbintervju med arbeidsgiveren. Så suksessfullt at det ble stengt ned i nabokommunen. Jeg fikk meg jobb på Expert, praktisk talt en drøm for en fremtidig student som meg. Det var denne jobben jeg skulle ha, og fortsette å ha til jeg hadde fått sortert ut ting.


Ett sted der inne mistet jeg jobben. Jeg kan huske jeg var svak, jeg slet med å løfte kjøleskape opp på den tralla man bærer de rundt på. Jeg slet med å føre komfyrene i en rett linje blant de trange passasjene av hvite- og brunevarer til utgangen, for deretter å få hjulpet til med å få dem inn i kjøperens bil. Jeg hallisunerte. Jeg hørte stemmer som ikke var tilstede. Jeg husker ikke hva de sa, jeg husker ikke hva hensikten deres var, men de var tilstede. Jeg spurte sjefen om en pause. Nei. Jeg spurte igjen. Nei. Tredje gang banket jeg på døren og sa at jeg ikke var i stand til å jobbe fordi jeg hørte stemmer. Jeg var fryktelig paranoid, og angsten var så sinnsykt stor og ekte. Den regjerte.


Jeg mistet jobben den dagen, men jeg har en utrolig hyggelig og forsåelsesfull sjef. Han sa "du kan komme tilbake når du føler deg bedre." - han forsto. Han visste hvordan det var å gå i gjennom en tøff periode av livet sitt.


En kamerat hadde tilbrakt én uke i mitt rom. I bofellesskapet. Som ikke har stue. Jeg vant, og fikk det største og fineste rommet. Det er nyoppusset og jeg var den andre av fire som skrev under på kontrakten. Rommet er størst, og det har en vinterhage som gjør at jeg plutselig sitter på omtrent dobbelt så stort areal som de andre, og direkte utgang til bakhagen vår - som fort ble til stuen.


Jeg ble kastet ut et sted der inne. Jeg hadde visst hatt for mange naboklager, mye bråk. Sånt har jeg unngått siden den dag, foruten i dag. De har nemlig dokumenter som får meg utkastet på 3 timer - sist gang var de nådeløse. Men takket være min mor og far som alltid stiller opp for meg, fikk vi utvidet fristen til et par dager. Jeg antar de diskuterte mye rundt middagsbordet den dagen, for jeg endte opp med å få en ny sjanse. Til å bo her. Men ingen fler fester.
Enten blir jeg kastet ut, nå, i dag, fordi vi var våkne og snakket høyt hele natten. Timene føles ut som minutter. Jeg husker ikke hva vi har pratet om. Bildene på veggen beveger seg, og jeg føler stemmene luske der bak. Men nå har jeg besøk, av en utrolig ålreit kar som snakker konstant, drar den helt ut. Men vi har smarte samtaler, gode samtaler - vi har løst livsproblemene våre. Vi bare husker ikke hvordan dagen etter, og klarer ikke gjøre annet enn å sitte der og føle deg på topp, uten ett eneste problem - alltid.

Fremover!

Ting beveger seg i livet mitt, med en voldsom fart. Tenk at for en liten måned siden satt jeg og lurte på hva, når og hvordan ting skulle komme til å bli bedre. Bedre. Jeg vet egentlig ikke om ting har blitt bedre i det hele tatt. Men jeg ser i alle fall lyst på fremtiden, lysere enn jeg har gjort på mange år.

Jeg har nylig fått bekreftet at jeg skal ut i arbeid. Om 9 dager står jeg påført en Expert-genser og lurer på hva jeg kan hjelpe deg med. Det blir kjempeflott. Jeg er både veldig interessert i teknologi samtidig som jeg er glad i mennesker, så jeg tror dette virkelig kan være yrket for meg en stund. Frem til jeg vet hva jeg vil studere.

Min kjæreste og jeg fant for omtrent en måned siden ut at vi skulle flytte fra hverandre, for å gjøre ting enklere rusmessig. Vi er veldig flinke til å få den andre til å ruse seg når kun den ene vil. Og det er ikke bra. Denne uken klarte jeg endelig å se forbi angsten og ga beskjed om at vi sa opp leiekontrakten. Jeg skal på to visninger mandag, satser på at jeg kan være ute herfra allerede den 1. Juni. 

Du forstår, jeg og kjæresten min ble angrepet utenfor døren i går. Billedlig talt. Huseierfruen sto utenfor og kostet fredfullt, og vi trallet og trasket på vei hjemover, nokså slitne etter en natt ute i skogen natt til 1. Mai. Hun åpnet med et hyggelig "ja, så dere skal flytte ut?", men den hyggelige tonen forsvant raskt. Hun spurte om vi kunne flytte hjem til foreldrene våre fortløpende, og angrep oss med setninger som "jeg vet om bakgrunnen deres" og la til "ikke jug!" etter spørsmålene sine 3-4 ganger. Hva tror hun om oss? Altså, greit nok at vi ikke har skreket ut "HEI VI SKYTER AMFETAMIN SPORADISK", men jeg vil heller ikke si at det er å lyve når jeg ikke forteller henne om våre rusproblemer. Eneste jeg noensinne har løyet til dem om er når jeg fikk direkte spørsmål "bruker dere sprøyter?" og jeg ikke hadde hjerte til å si nei, for deretter å se den blide huseiermannen sitt hjerte bli knust. 

Etter å ha berget oss ut av denne samtalen, varte sikkert i 8 timer per min indre klokke, satt vi oss inne og undret over hvorfor hun plutselig kom med utsagn som "jeg vet om bakgrunnen deres, jeg er ikke dum", før vi plutselig kom på at hun arbeider på sykehuset. Det finnes altså to løsninger på hvordan hun har funnet ut av dette. Enten har hun funnet bloggen min. Den finner du ikke ved å søke opp navnet mitt på google. Men du finner artikkelen til Aftenposten, og om hun har lest i kommentarfeltet kan du finne linken til bloggen min der. Om du fant den via bloggen må jeg bare beklage avsnittet over; det er ikke ment slemt. Den andre løsninger ligger i at hun har misbrukt sine privilegier som sykepleier, og har snoket i journalene våre. Dette er litt mer alvorlig. Om det er så, risikerer hun å miste jobben sin. Jeg har bedt fylkeslegen ta en titt på elektroniske spor på journalen min for å se om noen har vært på sightseeing i helsesystemet. På én måte håper jeg hun fant bloggen, for jeg vil jo ikke at hun skal miste jobben sin. Ikke før jeg har flyttet i det minste. Hun får i så fall bare ta ansvar for egne handlinger, dessverre.

Etter å ha blitt angrepet og bombardert med spørsmål og småfrekke kommentarer i mine 8 timer, rant det virkelig over for meg. Jeg gikk rett inn og søkte på alle leilighetene som lå ute på Finn i Vestfold. Omtrent. Etter under 24 timer har jeg sikret meg to visninger, så det førte i det minste med seg noe godt! Ting beveger seg altså stødig fremover mot et bedre liv. Nytt sted. Ny jobb. Nye mennesker. Nei, forresten, jeg og kjæresten min skal ikke gjøre det slutt.

Så kommer man til det endelige spørsmålet dere alle der ute undrer over. Hvordan går det med rusen? Hvor langt har du kommet deg på en måned? Hvor mye har du tatt til deg av støtten du fikk fra Aftenpostens hyggelige lesere? Vel, jeg har kanskje ikke helt tatt til meg all støtten. Jeg ble overveldet, glad, og har levd på alle mine fanmails i en god stund nå. Men de gjorde ikke mye med mitt forhold til rus. Vel, noe, men hverdagen er liksom den samme selv om jeg er mye blidere og ting nå skal ordne seg. Bruken min har gått ned noe grasalt. Men den hender. Jeg bruker mindre, sjeldnere og færre ganger per utskeielse. Jeg har trappet ned såpass at jeg vil tørre påstå at jeg veldig sjeldent er ordentlig ruset. Det er et steg i riktig retning, og nå som arbeid kommer opp er det viktig å holde seg unna rusmidler fremover. En ny hverdag kommer snart. 9 dager til.

 

//etterord/redigering

Etter å ha tatt en titt på statistikken min, ser antallet sidevisninger per dag ut til at det er to nye mennesker som har funnet bloggen min den siste uken. To mennesker som har klikket seg inn og lest kommentarer på tidligere innlegg. To nysgjerrigperer. Sannsynligheten for at hun er en av dem kan jo sees på som både ufattelig høy, og veldig lav. Det finnes jo et hav av mennesker i Norge, men det finnes jo ikke et hav av mennesker som plutselig oppdager bloggen min når den ikke er indeksert på google. Så jeg velger å tro at hun har funnet bloggen min. Da må jeg bare beklage at jeg beskyldte deg for å misbruke dine muligheter som sykepleier, jeg ble bare så fryktelig forfjamset at jeg måtte rapportere det til fylkeslegen. Allikevel, hun så ut til å vite private ting min kjære har snakket med sin psykolog om, så noe journaltitting er allikevel sannsynlig. Neimen vet jeg. Hyggelig var det i det minste ikke at hun valgte å si "jeg er ikke dum", og late som om hun har vært privatetterforsker og funnet ut av "bakgrunnen" vår ved å studere vår atferd. Jeg håper du kan komme til meg og beklage deg for å ta utnytte av mitt privatliv om du fant bloggen min. Den var ikke ment til deg. Noen ting er bare ikke sunt å vite om andre i visse situasjoner.

En liten tekst jeg skrev her en forleden dag

Jeg føler for å skreve en tekst jeg skrev for et par uker siden, da jeg var veldig langt nede og ikke følte ting gikk min vei.

Nå går ting virkelig min vei, men klokken er 05:04 og jeg bør legge meg. Jeg skal fortelle dere om hvorfor ting går så bra om dagen så snart jeg finner meg tid.

 

Du våkner opp en dag og undrer, er det nå livet går under? Er dette et vidunder? Eller vil det fortsette videre, helt til de bedre tidene har kommet og allerede er forbi, før du rakk å forstå at disse vaktisk var de. Skal det foregå til du dør? Var ikke ting mye bedre før? Alle tanker er bare frø, jeg føler meg virkelig helt sprø. Helt på ordentlig, rundt meg spirer ingenting, det føles ut som om ingenting er alt omkring. 

Jeg tar sats og hopper, rundt meg er det ingenting som stopper. Bare tiden står stille, nå om dagen går ting virkelig ille. Er jeg et menneske eller er jeg en hjerne, styres jeg av meg eller skjer det i det fjerne? Hvor mye kontroll har du virkelig, når du ser tilbake på dagen og du kan ikke forstå hvordan du oppførte deg sånn, helt uvirkelig. Hodet føler for å spy, magen skrumper seg inn og søker ly, mat er byttet ut med hat og ingenting blir lengre forklart. 

Åssen skal du takle hverdagen når ingen lengre forteller deg hva du skal gjøre, du klarer ikke lengre la deg forføre, av livets søte tårer som flyter i mine blodårer. Hver dag har allerede skjedd, og det gjør meg ordentlig redd. Livet bare fortsetter, men alle sammen henger etter. Ta tak i ditt spyd og løp mot krig, tiden er inne for at du skal starte på ny. 

Et lite utdrag av dagen

Hei!

Som jeg tidligere har skrevet, skriver jeg for tiden nå og da på noe jeg liker å kalle for et utkast til en bok. Jeg vet ikke helt hva formålet til boken er helt enda, annet enn å hjelpe meg selv med å føle meg bedre, ved å la meg reflektere rundt dagene mine på min sære måte. Her har dere de første to sidene (ca) av det kapittelet jeg skrev i dag. 

 

Klokken er 01:44. Jeg har nettopp skrevet en arbeidssøknad. En søknad jeg aldri ville skrevet om det ikke var for at jeg tok amfetamin i dag. Jeg fikk oppgaven på dagtid, rundt 15. Nettopp ferdigdusjet, med frokostblandingen halvveis rennende ut av kjeven min fordi jeg er så sulten på næring, sluker i meg alt av mat som finnes i nærområdet. Helt sant. Jeg spiser lett ett brød pluss en middag på en dag. Jeg går gjerne stappmett konstant, og tenker konstant på mat. For det er slik kroppen reagerer når den atter og atter en gang blir tømt for alt den har av energi, for deretter å fylles på igjen.

Jeg klarer naturligvis ikke å gjøre annet enn å spise meg en god porsjon med müsli-blanding blandet sammen med havregryn, nøtter og linfrø. Jeg forsøkte å sette meg ned for å fokusere på oppgaven jeg hadde fått; dens viktighet gjorde den enda mer uvirkelig for meg. Det tok meg nøyaktig 2 sekunder før jeg full av energi, nesten irritert, helt utmattet av tanken, dyttet datamaskinen og dens arbeidsoppgave vekk fra meg både fysisk og i tankene. I dag skulle det festes.

Det er jo tross alt lørdag. Det var ikke mitt naturlige valg å falle på amfetamin, ting bare hender. Du forstår, jeg gikk på butikken og kjøpte inn øl mens Celine tok seg en dusj, sminket seg og gjorde det hun kunne for å bli fornøyd nok med seg selv til å dra ut på besøk, ut i den vide verden. 

Like før jeg skulle til å gå ut døren ringte en kamerat. Han lurte på hva som skjedde i dag, og forklarte at han var bekymret for å ikke ha noe å gjøre og gjerne kunne spandere noe spennende om jeg visste om noe å gjøre i dag. Jeg visste ikke helt hva spennende var, men takket ja og sa jeg skulle utforske hva som fantes av interessante ting å gjøre.

Jeg glemte raskt telefonsamtalen samt løftet mitt, og vandret mot butikken. Jeg hørte på min vanlige musikk, den norske hiphop spillelista mi, for det meste bestående av svartepetter og onklp. Artist var ikke så viktig, det var budskapet i sangen, tonene, teksten, summen av alt som spilte noen rolle. Og denne spillelisten hadde en miks med sanger som på en depressiv, agressiv og påtrengende måte klarte å gjøre meg glad. I dag var min dag; det er sjeldent jeg føler meg glad og full av energi av å høre på musikk som har temaer og melodier fylt med en melankoli og budskap som ikke originalt skal glede. Men når jeg så og si kun hører på én spilleliste blir det liksom litt hva jeg legger i det selv der og da.

Innen jeg hadde kommet meg hjem hadde jeg somlet vekk en hel time på en halvtimes gåtur. Jeg har ikke peiling på hvordan, men jeg nøt i alle fall en varm vårdag i april måned med sang av full hals mens mine ørepropper var stappet så dypt som overhodet mulig inn i øregangen. Jeg satt umiddelbart musikk på musikkanlegget hjemme og sang med med entusiasme og glød selv der biter av teksten manglet, og satte for første gang på en god stund en veldig god stemning i hjemmet, en hvor begge to faktisk kunne gi helt slipp på oss selv, slappe av og nyte det å være til. 

Vi lo, danset og slurpet i oss et par øl i en tidsperiode som like så godt kan ha vært en evighet som ett minutt, og nøt gløden vi ga hverandre. Etter en stund ringte så min "stusselige" kamerat opp og lurte på hva som skjedde, da han plutselig var blitt etterlatt alene i tønsberg by i full gang med å sløse opp alle pengene vi kunne sløse bort på et helt annet nivå. Han foreslo å spandere et kjøre for oss, slik at vi kom oss til byen for å være med han, uten noen videre plan. Vi tenkte at han unødig skulle sløse opp penger på bilturen når bussen gikk fem minutter senere og bestemte oss for å hoppe på den.
En av bussjåførene har fulgt mine steg i mang en år, og har alltid kjent meg igjen. Jeg liker å tro vi har et spesielt bånd, selv om han gliser og sier hei til alle og enhver som kommer på bussen. Før i tiden, da jeg enda gikk på ungdomsskolen og tok bussen inn til byen fra midt utpå landet for å henge med mine kule og fra mitt perspektiv eksotiske venner, pleide jeg å være tidlig ute til bussen. Jeg hadde sittet og pratet med denne bussjåføren en del ganger i løpet av det siste skoleåret på ungdomsskolen. Han var en blid, ivrig, smart bussjåfør som ikke hørte til i den jobben i det hele tatt. Bussrutene hans endret seg fra å kjøre meg til mine eksotiske venner, til å kjøre meg til videregående. Denne ruten fylte han stolt omtrent daglig i alle tre årene jeg gikk på vgs. Nå, to-tre år siden jeg sist gang tok bussen til vgs, har jeg flyttet til et sted som har samme bussrute. Jeg føler et ekstra lite glød i stemmen hans når han hilser på meg, og han har tidligere lekent spurt kjæresten min hvor hun hadde gjemt meg bort en av de få gangene vi ikke tok bussen sammen. Han stoppet opp, selv om det var i feil retning i forhold til hvilken side av veien jeg sto på, rullet ned vinduet og fortalte meg blid og fornøyd at bussen alt hadde kjørt forbi oss, vi må følge bedre med på klokken, etter de skiftet rutetid den forrige måneden har de vært presise. Og det har de. Jeg takket han veldig dypt for at han hadde stoppet opp bussen sin kun for å fortelle meg dette, glad for å slippe å stå på busstoppet helt til jeg bestemte meg for at nok var nok; og det hadde jeg mest sannsynlig gjort om har ikke stoppet, jeg har aldri før nå opplevd å ikke se bussen kjøre forbi meg når jeg ikke rekker den. 
Jeg er veldig fornøyd med nattens skrablerier, men er usikker på om det er helheten av teksten som gjør meg fornøyd eller om det generelt er en godt skrevet tekst. Jeg får se an hva jeg føler i morgen.

Bok, musikk og forsøk #4

Jeg sitter her, på dag #1 for fjerde gang dette året. Det er én gang i måneden. Jeg liker å kalle det for dag én, selv om jeg allerede har ruset meg i dag. Fordi dag #4 røyk jeg på, for to dager siden. Det teller liksom ikke som en sprekk føler jeg, for jeg ruser meg ikke kun for å ruse meg lengre - jeg må ikke være ruset. Det er ikke første tanke hver dag. Jeg ruser meg maks én gang om dagen. Sett bort i fra hasj, der kan det godt bli små mengder et par ganger om dagen. Ikke om morgenen, spesielt om kvelden. Og her sitter jeg, skulle egentlig vaske ferdig leiligheten. Jeg gjorde en så god jobb i går, og alt som mangler nå er gulv og vegger. Men det er et slit, et forferdelig slit. Jeg sitter og hører på dyster musikk, som gjorde at sannsynligheten for å få gjort noe i dag sank til null. Eneste som er klart er at det er lørdag, som betyr at jeg skal ut og drikke i dag. Jeg drikker meg aldri full lengre, men et par pils unner jeg meg somregel når det er "fri" fra ukedagenes fengsel.

Musikk betyr verden for meg, men jeg sliter med å få hørt på det. Jeg sliter med å få skrudd på anlegget, jeg sliter med å klikke meg inn på musikkprogrammet. Det er et problem å i det hele tatt stå opp av sengen om dagen. Men når jeg endelig finner frem musikken min, som er aggressiv og dyster norsk hip hop om dagen, reagerer kroppen ved å sende frysninger nedover ryggen min. Er det melodien? Stemmen? At jeg relaterer så godt? Hvem vet. Jeg vet i det minste at jeg er på vei oppover, men jeg liker å ha noe å relatere til. Og norsk hip hop er så ufattelig variert at du kan finne hip-hop artister som synger til dubstep, til rock i alle tyngder, og til listepop. Passer perfekt for en så rund kar som meg. Finner all musikk jeg liker innenfor disse rammene. Det er mye motiverende musikk innenfor den boksen av musikk jeg hører på nå for tiden og.

Jeg vurderer å begynne på en bok, en bok som skal omhandle hvordan det er å være i min situasjon. Hvordan dag for dag går når man forsøker å bli rusfri, når man flørter med tanken, men ikke er helt klar. Når målet er å bli en som bruker rus, ikke en som misbruker. Når målet er å kunne ta det 1-2 ganger i måneden, og synes mer blir for mye. Om jeg klarer å beskrive tankeprosessen min samt hvordan ting oppleves bra nok tror jeg denne boken kan bli nyttig for ganske mange. Men det vil være et ufattelig langvarig prosjekt, kanskje ett år, kanskje to. Og jeg er dårlig på sånt. Å begynne på ting er enkelt, å fullføre dem er mitt største problem. Nettopp som med det å bli rusfri. Jeg kan enkelt holde meg rusfri i to uker uten problem. For jeg er flink til å begynne på ting. Dessverre er jeg et alt for vanemenneske, og vaner sitter ufattelig dypt i meg. Jeg har vaner fra barndommen som fortsatt sitter som arr. 

Dårlig uvane: Ha en god avslutning på blogginnlegg. Takk.

Vårrengjøring - (tydeligvis) en plikt

Da er det atter en gang kommet til tiden hvor vårrengjøringen må gjøres. Jeg fikk ikke sove i natt, og lå halve natten og så for meg hvordan jeg skulle vaske leiligheten og gledet meg som en liten unge. Nå som morgenkvisten har kommet og jeg enda ikke har sovet virker det ikke fullt så lukrativt, men jeg har nå fått satt litt i gang. Før jeg satt meg ned for å skrive et blogginnlegg...

Etter å ha vasket litt for så å komme bort til tastaturet mitt undrer jeg voldsomt over hva jeg har bedrevet med samtidig som jeg har benyttet meg av tastaturet denne laptopen er så heldig å ha blitt velsignet med. Det er faktisk mer klissent enn gulvet er. Og gulvet her inne har gjennomgått sitt med øl og diverse andre klisne substanser siden vi flyttet inn i Oktober(?) i fjor. Ja, jeg og min kjære er liksom litt som den 17-årige tenåringen din i huset som ikke greier å vaske og rydde. Det er ikke det at vi ikke rydder - det gjør vi omtrent "daglig" (føles sånn ut). Og støvsuger gjør kjæresten min hvertfall ukentlig. Det er liksom hennes plikt. Men sånn utenom å støvsuge og en liten ryddesjau før vi får besøk blir det gjort voldsomt lite - og det tenkte jeg å gjøre noe med i dag!

Nå skal ikke all ære gå til meg og mitt, da. Dette er selvfølgelig ikke et påfunn jeg har funnet på selv. Huseieren min var her inne og ordnet opp i "noen gale rør" (som fungerte utmerket) i dusjen vår, og la merke til at det "var så skittent at man ikke ble ren av å dusje en gang". Direkte sitat, dere. Hvordan er det mulig å ikke bli renere av å dusje, liksom?? 

Det at huseieren min var inne for å "ordne opp i noen rør" var noe av det verste som kunne skjedd. Vi hadde han nok på nakken fra før. La meg forklare:

En dag bestemte politiet seg for at jeg var et utmerket individ å plage med å gi bøter og muligens fengselstid for småting som bruk, og derfor parkerte de den store selvlysende skrikende (ikke skrikende bæbu, billedlig talt) bilen sin rett utenfor huset. Dette la selvfølgelig huseieren merke til med en gang, og spurte en mange spørsmål vedrørende hvorfor politiet var der, om vi brukte stoff, etc. Han spurte til og med "Dokke driv itsj med sånne sprøyta?", noe som tok meg litt på sengen, men jeg holdt motet oppe og klarte å gulpe ut et lite ironisk "neida, vi er ikke heeelt tullinger". Han forsto heldigvis ikke at det var tull, men tok denne hasjrøykingen vår veldig alvorlig.

Etter denne hendelsen begynte huseieren vår å ringe på ukentlig. Spørre om jeg hadde begynt å trene. Spørre hvordan det gikk med å få seg jobb. Gjenta seg ørtenhundre og førti ganger om hvor viktig det er å bevege seg. Tilby seg å trene med meg. Han hadde mer peptalks med meg enn de har under pausene i Superbowl. Og som om ikke det var nok, fikk han nå enda en unnskyldning til å blande seg inn i vårt privatliv; det var jo for søttern meg ikke rent på badet! Han har spurt meg 2 ganger på under en uke siden hendelsen om jeg har fått vasket. Første gang sa jeg nei. Andre gang måtte jeg nesten lyve litt og si at jada, jeg har vasket badet og det ser kjempepent ut! Lover!!

Han inviterte seg like gjerne inn for å se, han. 

Heldigvis "hadde jeg besøk", så han fikk ikke komme inn. Tenk om alle de stakkars hybelkaninene skulle bli vettskremte av DrClean! Allikevel, i går ringte han på igjen. Jeg var ikke hjemme, og kjæresten min løp og gjemte seg vettskremt inne på rommet som en struts (myte) stikker hodet ned i sanden. Så nå er vi begge to livredde for at han skal se inn vinduet og se om vi er hjemme før han ringer på, og lurer på hva for en peptalk han har klar for oss nå. Han har i det minste gjort det klart at hasj overhodet ikke er lov i leiligheten han leier ut. Bra han ikke har noen narkomane boende under seg, da!

Og da sitter jeg her, da. Pliktig til å vaske hver eneste lille cm av leiligheten. Halvveis i gang med å rydde, halvveis i gang med et blogginnlegg jeg ikke helt fikk grepet på. Men det ble jo i det minste et blogginnlegg. Mer enn hva jeg kan skryte av å ha fått til de siste dagene, selv om jeg har forsøkt. Det har vært litt tunge dager siden artikkelen min ble postet i Aftenposten (Herregud, har det gått en uke og to dager alt? Var helt sikker på at det var nå denne onsdagen det ble postet), men ting begynner å lysne litt igjen. Vi får se hva fremtiden bringer. Skal forsøke å bli flinkere til å poste, altså! 


PS: Vil dere helst ha en litt tøysete tone eller skal jeg keep it real? Aka her om dagen forsøkte jeg å skrive et blogginnlegg om legalisering og rehabilitering, sånn srs shit med kilder og greier. Det vil bli postet når jeg har skrevet det tre ganger til, ca.

Forsøk på å gjenopplive bloggen

Hei dere! Som muligens de fleste av dere har fått med dere, ble mitt forrige blogginnlegg publisert i Aftenposten. Dette har gitt meg en enorm livsglede og motivasjon til å ta opp skriving på heltid igjen - slik jeg gjorde da jeg var under behandling. Jeg er så ufattelig stolt over å ha fått muligheten til å få publisert en artikkel som jeg føler kan medvirke til andre menneskers forståelse av rusmisbrukere, og hjelpe rusmisbrukere med å se ting litt klarere. Jeg har fått så mange positive tilbakemeldinger, både på sms, telefon, facebook og i kommentarfeltet på Aftenposten at jeg er helt satt ut. Hvem skulle trodd at så mye positiv oppmerksomhet plutselig skulle bli rettet mot meg? Tusen hjertelig takk til alle som har tatt seg tid til å lese Aftenposten i dag, og en ekstra stor takk til dem som ga meg en tilbakemelding!

 

Den siste uken har jeg pratet frem og tilbake med AP, som har gjort at jeg har vært ufattelig glad omtrent hele tiden. Jeg har falt ut av samtaler fordi jeg har tenkt på artikkelen, og det har overveldet meg helt på alle måter. Det er liksom en landsdekkende avis, og den ene avisen jeg ser på som den mest seriøse og ordentlige avisen i Norge. Jeg kunne aldri sett for meg for et par uker siden at jeg skulle havnet på forsiden av del 2 av Aftenposten. Og på toppen av kaka har Aftenposten, både korrekturleseren samt debattredaktøren, oppfordret meg til å skrive mer og gjerne sende det inn til dem. Jeg klarer nesten ikke tro det, dette kan virkelig være et vendepunkt i livet mitt. Plutselig gikk jeg fra å ha én sjanse, til å ha fler muligheter. Verden min er snudd på hodet.

 

Problemet jeg sitter med her og nå er at det er ufattelig vanskelig å komme opp med et tema å skrive om. Som både er aktuelt og som jeg bryr meg nok om til å kunne skrive en kronikk om det. Men jeg interesserer meg for det meste, så hvem vet hva som plutselig popper opp i hodet mitt. Skrive mer skal jeg i alle fall gjøre, og om ikke til Aftenposten, er målet mitt å holde bloggen i live. Om noen av dere lesere har et tema dere gjerne ville sett meg skrive om er det bare til å plotte det inn i kommentarfeltet, så skal vi se om det kan bli noe ut av det.

 

Som jeg nevnte i det andre avsnittet av blogginnlegget, hadde jeg fra før én sjanse til å ordne ting opp. Denne sjansen vil nok hjelpe meg ufattelig langt på vei. Jeg er nemlig med i et prosjekt som kalles for "VIPS". Det er et arbeidsrettet tiltak for de som sliter psykisk og/eller med rus og vil raskt ut i ordentlig lønnet arbeid, hvor de hjelper deg med å ordne jobbintervju på arbeidsplasser du kunne tenkt deg å arbeide. Men er det hele redningen jeg trenger? Det kan godt være en jobb kun fikser halve moroa. Jeg tror rutiner vil bidra noe sinnsvakt, men denne rusavhengigheten sitter så dypt i meg. Jeg kan ikke skryte av å ha vært den flinkeste de siste ukene, men jeg har trappet såpass mye ned at gamle meg ikke ville trodd meg selv. I tillegg er det så mange flotte mennesker som har tilbydt seg å gjøre ting med meg eller være der for meg når det trengs, noe jeg setter ufattelig stor pris på og skal forsøke å ta så stor utnytte av som jeg overhodet klarer. Det kan bli vanskelig å ta kontakt når jeg kunne trengt noen pga angst, men det er nå eller aldri. 

 

Jeg har tatt opp igjen kontakten med gamle venner, som også driver og trapper voldsomt ned på rusen eller er helt rusfrie for øyeblikket. Det betyr veldig mye for meg å få disse tilbake, da jeg har vandret i mørket uten noen å støtte meg på i nærmere halvannet år. Jo fler man er, jo enklere kan det være å skjerpe seg - samtidig som det er enklere å falle hardere utfor og. Men viljestyrke er jeg klar over at jeg har. Spørsmålet er vel mer hvor mye vilje jeg har. Jeg tror denne perioden her vil skape så mye vilje i meg at innen jeg er i arbeid er jeg så og si helt rusfri. Jeg gleder meg fryktelig mye, og tiden fremover ser så spennende ut.

Rusen av å ikke være ruset

Det er vanskelig å bli rusfri på egenhånd. Uten en masse mennesker du kan lene deg på, uten noen form for kontakt med omverdenen. Jeg føler jeg har kommet til et punkt hvor jeg for evig er fanget i en ond runddans, basert på å lure meg selv gang på gang. Ikke det at jeg lurer meg selv, jeg vet hva jeg går til, jeg bare ender opp på et sted hvor jeg er så desperat, kanskje manisk, kanskje ekstatisk, etter noe - noen, at jeg tyr til rus. Jeg og kjæresten min sitter som oftest inne i vår egen leilighet, alene, og undrer over hva nyktre mennesker gjør. Hvorfor er livet så kjedelig? 

Vi vet jo godt at svaret er å fylle tiden med meningsfulle aktiviteter for en selv, og med andre. Det er bare så vanskelig å se når sist du gjorde noe meningsfullt utenom rus var så mange år siden, at du sliter med å huske hva det var. Du sliter med å huske bakover i tid gjennom en tåke, en tåke som tar så stor plass at den fyller hele hjernen din. Sist du hadde kontakt med noen som ikke ruset seg var sist du var i behandling. Disse menneskene ser du nå fra tid til annen, når dere ruser dere sammen. For vi er alle fanget i denne evige runddansen. Vi har hoppet utfor et stup, for lenge lenge siden, og vi daler helt til noe fanger oss. Det kan være døden. Det kan være noe helt annet. Alt man trenger er en hobby, og noen få mennesker rundt deg. 

For det er her meg og min kjæres største problem kommer inn. Vi er sosiale mennesker. Som har blitt drevet til å omvende personligheten vår til en asosial, angstfylt liten tenåring igjen - av oss selv. Vi tør ikke snakke med nyktre mennesker - og de er redde for oss. De tør ikke ta tak i oss, fordi de vet vi vil falle, og de har opplevd smerten av å holde tak i noen som faller før. Hva skal vi snakke om? Hvordan snakker man egentlig uten rus i seg? Når man er ruset går alt på autopilot. Man tenker ikke. Man bare svever i gjennom en fredfull tilværelse fylt med alt og ingenting på en gang. Og når vi ikke har en eneste venn, og vi er leie av å se på serier og filmer i ukesvis, da tyr man ofte til rusen. 

Jeg sitter nå og er ruset på marijuana. Det er ingen rus for meg lengre. Ikke det at jeg ikke blir ruset av det - for det gjør jeg jo, helt klart. Det er bare det at selve marijuanarusen har vært så sentral i mitt liv i så mange år, at jeg føler meg mer tilpass høy enn ikke høy. Det er skummelt å ikke være høy, det er unormalt og det er ekkelt. Jeg liker meg best ikke høy, forresten. Men ikke før det har gått en liten tidsperiode på si to uker. Disse to ukene er de viktigste og vanskeligste ukene jeg noensinne har gått gjennom. Jeg prøver meg på disse to ukene omtrent hver dag. Men feiler på dag en. For jeg har ingenting å gjøre.

Foruten marijuana, har jeg nettopp hatt en ukestid ca med alt mulig du kan forestille deg løpende gjennom blodårene mine. Fire dager siden jeg gikk av. Nå er hjernen min tømt for både serotonin, dopamin og noradrenalin - nervene skriker etter oppmerksomhet, de er vant til så mye. De får ingenting. De kan smøres med litt THC kanskje, men det gjør det bare verre på sin måte. Men det lindrer der og da. Litt som å skade seg enda mer på et annet sted enn det hovedsakelige såret, fordi du kun kan føle den sterkeste smerten der og da. Dette skjer ca en gang i måneden, kanskje annenhver måned. Jeg blir så ensom, at jeg bare må ha kontakt med noen. De eneste jeg kjenner, de eneste jeg er komfortable med, de eneste jeg slipper å ha konstant angst rundt, er selvfølgelig de jeg ruser meg med. 

Jeg vurderer virkelig sterkt å dra inn i behandling igjen. Om jeg tyr til denne runddansen atter en gang, løsriver jeg meg fra virkeligheten jeg kjenner - kjæresten min, leiligheten, familie og venner - og drar i behandling i et annet fylke. Ett år? To? Hvem vet. Kanskje jeg blir værende der borte. Jeg klarer bare ikke dette lengre. Jeg er en så blid og sosial gutt. Jeg har det egentlig så bra. Alt jeg mangler er noen simple få rutiner i hverdagen, og kanskje en to-tre mennesker jeg kan dele hva som foregår i mitt hode under disse rutinene med. Helst deler de visse rutiner med meg så det blir enklere å relatere. 

For jeg har virkelig gått meg vill. Jeg kan jo se sivilisasjonen herfra - men jeg husker ikke veien tilbake. Jeg trenger hjelp. Ingen tør, ingen vet hvordan, de skal få meg vekk herfra. Bare jeg kan klare dette. Og det skjer med vilje.

Jeg er så heldig at jeg har blitt med i noe som heter VIPS-prosjektet. Det er et arbeidsrettet tiltak jeg ble søkt inn i via psykosepsykologen min. For å få folk som sliter med psykoser og rus ut i arbeid. Dette er helt nytt og jeg får lov til å være med på en av de første forsøkene. De skal kartlegge hva jeg vil jobbe med, hva jeg hadde passet med - og få meg ut i arbeid innenfor disse rammene innen det har gått én måned. Denne måneden begynte i dag. Timeren er satt på. Holder jeg ut denne siste måneden? Klarer jeg å plutselig omvende hverdagen min til å stå opp tidlig hver dag? Jeg bør da klare det. Det blir en gigantisk overgang, hodet mitt kommer til å skrike som om jeg gikk ut av badstuen og hoppet rett i en isbøtte, men jeg må stå i det. Det er min eneste sjanse hvor jeg kan gripe fatt i det jeg trenger for å bli rusfri. Før jeg må gi opp hele livet mitt og begynne på nytt.

Jeg orker ikke lese over dette på nytt, da hadde jeg ikke postet det. Jeg håper ikke det er like rotete som hodet mitt er. 

Takk til den ene personen som fortsatt sjekker innom bloggen min et par ganger i uken.

Null blogging - sorry

Har ikke internett. Er ferdig i behandling. Har tenkt til å blogge snart. (2-3 uker kanskje? Hehe)

Det vil bli litt av et innlegg. Om jeg tør.

Lørdagstur - shopping!

I dag er det lørdag, og tradisjon tro er lørdag en turdag her på enheten. Dette betyr at vi reiser ut på spennende oppdagelsesreiser rundt om kring i landet - somregel Vestfold - for å prøve å ha en god tid. Det blir ikke fullt så ofte det, men det er nå bedre enn å være hjemme. I dag for eksempel, sendte jeg snap av hvor vi var til en felles mednarkoman som valgte å dra hjem - og han sendte snap tilbake med det mest utilfredse ansiktet jeg noensinne har sett, og angret på at han ikke var med på turen i dag. Hvorfor? Vi var på Nille. 

Nå er det jo ikke sånn at vi dro ut for å dra på Nille. I dag reiste vi til Skien for å dra på matfestival! Mersmak het den. Og jeg glemte jo selvfølgelig å ta bilder. Uansett. Det var ikke mye til matfestival, skal jeg si deg. Jeg spiste ikke frokost, lur som jeg var. Tenkte at vi skulle jo på matfestival. I hodet mitt var det middagsretter fra alle verdens hjørner, det var fargerikt og så fort man så skiltet "Skien kommune" skulle man kunnet lukte herlige dufter. Sånn var det jo ikke.

Det var flattbrød med ost, rundstykker, sveler og annen tradisjonell mat. Det var rådyre smoothier rundt om kring, og jeg kjøpte jo selvfølgelig en til utenkelige 40 kr (kanskje 2dl), og jeg endte til slutt opp med å kjøpe det første og beste jeg fant som så spiselig ut - etter å ha vandret rundt blant ingen lukter i 15 minutter - fant jeg et sted som solgte vårruller og frityrkokte kyllingspyd. Til en pris så man unngår å gråte når man overleverer pengene. Det smakte helt greit.

Etter å ha vært på denne matfestivalen i så kort tid som 15 minutter, bestemte jeg og kjæresten min oss for å splitte oss fra resten av gjengen. Vi ble enige om å møtes om en time - ja, vi skulle altså være der like lenge som det tok å kjøre bort dit - og løp inn på nærmeste kjøpesenter. Shopping er viktig for kropp og sjel! Jeg har aldri vært noe særlig til shoppingmenneske, men etter jeg la meg inn på rehabilitering og dessverre ikke lengre kunne bruke penger på rusmidler, måtte jeg jo finne noe annet å sløse bort pengene mine på. For fornuftig med penger er utenkelig. 

Det første stedet vi gikk til var Nille. Dette var den største Nillebutikken jeg noensinne har sett, og jeg måtte derfor sende dette på snap til min gode venn, som elsker sånne typer butikker. Han angret seg nok ordentlig og, helt på ordentlig. Jeg og kjæresten min tuslet rundt på Nille og plukket opp den ene tingen etter den andre for å kjøpe det. Vi endte opp med å legge tilbake mye av det vi planla å kjøpe, men brukte allikevel uendelig lang tid der inne for å lukte på parfymer og diskutere tingene vi så på. Jeg endte opp med å kjøpe meg et herligluktende duftlys som står og brenner i skrivende øyeblikk selv om det er ulovlig med levende lys her på huset. Badass. I tillegg kjøpte jeg meg billig-barberhøvler til 20kr og barberskum. Jeg har aldri barbert meg med høvel før, så dette kan jo bli... Interessant. Etterpå skal kjæresten min stå og se på at jeg gjør det for å peke og le.



Skoene du kan se ovenfor fant jeg på en skobutikk for 100kroner, et røverkjøp av ytterste grad! Det er Noodles sko, dere, en ordentlig italiensk skatt. Muligens ikke så mye, i og med at prislappen lå på 100 daler. Men jeg er fornøyd med å ha kjøpt meg noen sommersko jeg kan dra frem neste vår, og med å ha fått brukt noen penger. Det føles godt. Det å bruke penger er noe av det beste jeg vet. Helt sant. 


På veien tilbake skulle vi stoppe innom Bergbys for å spise. Fordi vi er sultne mennesker. Jeg spiste ikke der, men kjøpte meg en milkshake som ikke var noe god og fortsatt står igjen på Bergbys. Jeg drakk heller opp smoothien til kjæresten min. Men, til vår store fornøyelse, var det en Plantasjen-butikk utenfor Bergbys! Selvfølgelig måtte jo vi fire narkomane som var med på turen innom Plantasjen. Der kjøpte vi oss alle mann noen blomster, og ble veldig blide og fornøyde på veien tilbake i motsetning til veien frem. Jeg kjøpte blomster til høyre over i dag, og den til venstre over for et par dager siden. De er veldig fine, og så veldig bra ut på skrivebordet mitt!

I tillegg ønsker jeg bare å legge til et par ting mot slutten av dette jævlig lange innlegget. Det første jeg vil legge til, er at jeg er glad i å skrive. Blogging er perfekt for meg. Det andre jeg vil legge til, er at jeg har drukket to trippel-espresso iskaffer fra Tine i dag, og derfor har en veldig intens lyst til å skrive mer og ikke fullføre blogginnlegget helt enda. Det tredje jeg vil legge til, er at jeg muligens ikke bør kjøpe så jævla mange planter når en jeg kjøpte for en to uker siden ca allerede har dødd. Men det er ikke min feil at den ikke tålte sollys :(

RIP MIN BLOMST!!!! som nå ligger i søppelbøtten nærmest innpakket i gavepapir. måtte du trives på dynga.






Rusbehandling - en reise

Jeg har nå nettopp tilbrakt omkring 2-3 timer i lag med mine to venner her på enheten. Ikke det at de er mine eneste to venner, men det er liksom de to jeg kunne møtt på utsiden og allikevel blitt kjent med. Det er de to jeg har lyst til å ta med meg videre i livet. Det er de to jeg gidder å snakke med. Vi har sittet og snakket om alt fra universet og liv til fremtiden vår og politivold i statene. Spennende diskusjoner vi har.

Han ene av de to har vært her under hele mitt opphold. Han var den ene jeg fikk en god tone med så raskt vi begynte - min andre dag her lærte jeg bort matematikk til han. Nå er han snart ferdig her på enheten. Mandag den 8. September vil han si adjø til alle oss narkomane, og det vil bli et så stort tomrom. Et så ufattelig stort tomrom. Jeg ler mye med han, og mest av alt er han den mest oppegående gutten her. Jeg kommer virkelig til å savne diskusjonene våre om alt. Jeg så ikke for meg at jeg kom til å savne han så sinnsykt som jeg vil. Jeg så ikke for meg at jeg ville finne så sterke venner her inne.

Men dette med rusbehandling er en fantastisk ting. Det er virkelig en god ting. Gjennom mitt opphold her har jeg gjentatt stoisk til meg selv "jeg vil ikke være her - jeg hater å være her", men jeg har i det siste innsett at det å være i rusbehandling er noe av det beste man som menneske kan gjøre. Nei, ikke bli narkoman bare for å prøve det ut. Men ta gjerne og sleng deg sammen med en 10-15 mennesker, lås dere inne i et hus og bli der i 6 måneder. Man blir så godt kjent med hverandre på godt og vondt,  man lærer så sykt å dele. Dele glede. Dele sorg. Dele tanker. Dele livet. Man lærer å gi hverandre komplimenter, og å si fra når man gjør noe galt. Man gror med hverandre, og man ser de andre gro.


   Ord som står klistret på alle steder det er plass her på huset

Bare i stad var jeg nede på kiosken hvor det er en nyansatt, og etter at hun hadde laget en milkshake til den andre vennen min sa jeg "Jeg synes du er kjempeflink i jobben din, jeg!" før jeg gikk. Jeg synes dette er et godt eksempel på hvordan det er å være i rusbehandling. Du vil motta støtte fra folk. Du vil få tilbakemeldinger på hva du gjør bra. Folk vil hjelpe deg med å tenke, og folk vil snakke med deg om sine innerste tanker. Man får rett og slett en mulighet til å blomstre - på grunn av alle de man tilbringer tiden sin med. Det er rett og slett en fantastisk mulighet livet aldri vil gi deg på noen annen måte. 

Jeg klarer liksom ikke understreke hvor fantastisk dette er. Hvor glad jeg er for at jeg har vært på denne ferden. Uten disse menneskene, uten disse månedene innelåst med meg selv hvor jeg har måttet fokusere på min egen personlige utvikling, tror jeg jeg hadde sittet som en helt annen person nå. De har hjulpet meg med å finne en del av meg jeg virkelig er glad for at jeg har, og de har hjulpet meg med å se positivt på både livet og fremtiden.

Den andre vennen min, som skal bli her i en liten stund etter meg, har bestemt seg for at han vil flytte til samme sted som jeg skal flytte til. Dette er jeg skråsikker på at vil forme hele min fremtid. Han vil bli min nye bestevenn, og vi kommer til å ha det mye moro sammen. Vi kommer til å klare oss som rusfrie på grunn av hverandre. Sammen skal vi begynne på idrett, vi skal spille sjakk på café, og vi skal begynne å ri hest. Delvis fordi han sårt trenger en kjæreste. Jeg er så inderlig glad for at denne gutten skal være med på min ferd videre gjennom livet.

Og jeg er uendelig glad for at fortsatt har nesten to hele måneder å tilbringe på denne plassen.

Forbedringer

Har du noen gang følt at livet ditt bare ser ut til å ordne seg? Sånn, uten at du egentlig gjør noe spesielt? Nå i det siste virker det som om skjebnen nok en gang smiler til meg. Det kan hende det ligger litt i motivasjonen min - jeg har igjen klart å innhente en utrolig god og deilig motivasjon for at livet skal bli bra igjen. Bare det å ha denne motivasjonen ser ut til å gjøre underverker.

Det er jo selvfølgelig noen ting motivasjonen ikke har noe å si på. Mer omvendt, når jeg tenker meg om. I dag var jeg og skrev under en leiekontrakt. Dette i seg selv må jo være en form for vidunderkur. Jeg fikk anledning til å ta en litt nøyere titt på leiligheten - snoke i alle skap, kriker og kroker, og virkelig se for meg hvordan det ville bli, og jeg fikk blitt litt bedre kjent med min fremtidige (nåværende?) huseier. Han er så utrolig hyggelig og pratsom, at det mest sannsynlig ikke vil bli noe problem å møte på denne huseieren i innkjørselen.

Det å skulle flytte inn i ny leilighet gjør mye med tankene. Jeg går veldig mye rundt å tenker på ting jeg skal gjøre når jeg har flyttet inn i leilighet. Jeg og kjæresten min har faktisk gått så langt at vi har skrevet ned hvordan hverdagen vår skal bli når vi kommer dit. I det minste det aller viktigste, som hva vi skal gjøre på dagtid, hvordan vi kan fordrive tiden, og hvordan vi ikke skal bli gale av hverandre med en eneste gang. Og det kommer til å bli fantastisk. Noe av det jeg går rundt og tenker mest på, er faktisk matlaging. Her på enheten får vi servert sykehusmat til middag hver dag, til alles misnøye - ja, vi har vært narkomane, nei, vi er ikke mindre kresne av den grunn - og jeg skulle virkelig ønske vi kunne trent opp våre kulinariske ferdigheter en smule. Det blir fantastisk å kunne spise hva man vil (har råd til) fremover. 

Det blir også fantastisk å innrede. Jeg og min kjære har satt i gang med å lage fargetema, og vi har diskutert veldig mye rundt dette og. Nei, det er ikke så mye å gjøre her. Vi har nok hvert vårt mentale bilde av hvordan det vil se ut, men jeg er helt sikker på at vi fokuserer på komplett forskjellige ting - jeg har sett for meg hvordan TV-kroken skal se ut, og hvordan kjøkkenet kan effektiviseres med tanke på hva som skal i hvilke skap. Hun tenker på pyntegjenstander og diverse ting jeg er veldig glad jeg slipper å måtte ordne i - da hadde det ikke blitt like pent, nei.

Men mest av alt, gleder jeg meg til å få en hjemmefølelse. En slags familie. Det blir meg, jenta mi og kaninen vår. Det vil bli hjemmekoselig. Det vil bli et ordentlig liv. Det må være den mest fantastiske følelsen i verden - være trygge og kose oss i vårt eget lille hjem. Denne muligheten fikk vi liksom ikke til å den forrige leiligheten av åpenbare grunner. Det er merkelig hvordan et helt normalt liv virker så spennende for en som meg, kan jeg tenke meg.

Jeg har faktisk følt meg så bra om dagen at jeg har tatt en selfie - dette har jeg ikke gjort på evig lang tid, kanskje fler år til og med, og ble egentlig veldig fornøyd. Det er gøy å se seg fornøyd i speilet. I tillegg var vi på bueskyting i dag. Jeg så virkelig ikke frem til det. Det var et arrangement arrangert av Idrett Mot Rus. Det er nå alltid ålreit det - pakka inn alle Vestfolds narkomane og fengselsfugler på et sted. Og så utstyre dem med dødelig pil-og-bue. Herlig. Det gikk i det minste bedre enn som forventet - det ble servert pizza, fengselsfuglene fikk brus som de ikke får lov til å drikke i fengsel, og det ble premieutdeling med påståtte ordentlige bronse, sølv og gullmedaljer.

Jeg havnet jo selvfølgelig ikke på topp tre, men herregud jeg følte meg bra til å begynne med. I det jeg slapp den første pilen på mitt første forsøk, havnet den midt på blinken. 10/10 poeng. Og dette var et øvelsesskudd. Jeg visste ikke om jeg skulle føle meg stolt eller begynne å gråte. Jeg klarte ikke annet enn å stå stille og glo mens det var kaos på innsiden. Dette kom jo ikke til å skje igjen. Og det telte ikke på konkurransen igjen. Allikevel vil jeg si jeg holdt en grei standard gjennom hele kampen, og avsluttet med 136/210 mulige poeng. Greit nok.

Værvarsel: regn

Jeg ligger egentlig og prøver å sove. Jeg har alt tatt sovemedisiner, blitt trøtt, og lagt meg. Det er bare et lite problem... Så raskt jeg legger meg begynner hjernen min å skrive blogginnlegg. I en heidundrende fart. Dette klarer jeg bare når jeg har lagt meg, og går ellers tom for ideer på dagtid. I dag ble trangen for stor, jeg måtte bare stå opp og få i gang dette blogginnlegget. Får håpe jeg ikke starter på et nytt ett når jeg har lagt meg igjen.

I det siste har livet mitt forsøkt å kopiere været som har vært over landet i det siste. Livet har sendt meg mange tunge skyer, fylt med regn. Men jeg for min del, liker egentlig regn, og prøver å gjøre det beste ut av det. De ansatte her på huset har sagt til meg at jeg har hatt en negativ utvikling - kanskje ikke rart, når jeg har falt tilbake til depresjon igjen? Uansett, på grunn av min negative utvikling virker det som om de har veldig, veldig lyst til at jeg ikke skal være her mer. De har til og med satt en utskrivelsesdato for meg om jeg ikke skjerper meg. Da er det jo bare en ting å gjøre da - skjerpe seg.

Forrige uke presterte jeg å stå opp nesten hver dag. Nå som den deilige og fredfulle natten har ankommet sniker treningsmotivasjonen seg på meg  - det er jo et så fantastisk fint trimrom her. Hvorfor bruker jeg det aldri? Det å trene gjør deg lettere til sinns. Og det er noe å gjøre. To fluer i en smekk. Jeg har også lyst til å begynne å spise sunt igjen når jeg legger meg - noe jeg var veldig flink til før, men som har glippet helt nå som jeg er i behandling. Det er mange måter å gjøre tilværelsen bedre på - jeg har begynt smått å se litt på serier igjen, noe jeg ikke helt har fått til på en stund. Jeg føler jeg setter meg selv sammen som et puslespill, brikke for brikke. Problemet ligger vel også mye i at man trenger en motivasjon til å begynne med for å bli motivert til å fortsette. Jeg skal virkelig forsøke å forbedre meg nå fremover. Jeg har to måneders tid på meg.

Sunn mat kan jo være både enkelt og godt, og er i grunn ikke noe problem å tilberede. Det å spise sunt merker man så utrolig godt på livskvaliteten! Jeg tror og håper jeg snart skal få motivasjonen til å følge opp disse tingen. Og kanskje jeg kommer på fler måter å forbedre livet på om jeg ikke står opp for å skrive blogginnlegg etter å kun ha tenkt to tanker neste gang.

bilder fra weheartit.

En liten bomtur

Kjære dagbok,

Dagen i dag så ut til å bli en heidundrende dag. Fra første sekund jeg var våken så livet ut til å ha bestemt seg for at dagen i dag, skulle bli en god dag. Da jeg våknet, 15 minutter før vi skulle på en tur til sølvgruvene i Kongsberg, sjekket jeg selvfølgelig statistikken på bloggen min med en gang. Hva ellers? Og til min store forbauselse hadde jeg faktisk hatt over 50 lesere! På en natt! Det må jo være ny rekord for meg. Jeg har jo ikke shouta eller noe. Jøss, tenkte jeg. Koselig overraskelse. Jeg dro meg opp av sengen og gikk ned for å spise frokost, ombestemte meg, og gikk opp på rommet og fikset meg i stedet. Vi skulle jo innom butikken på veien bort, så frokost ble det jo, og når jeg først har en unnskyldning for å fikse meg, er det greit å ikke dasse rundt i joggebukse og ustelt hår som jeg gjør uken lang. 

Mens jeg sto og skuet over mitt eget speilbilde og tenkte "dæven, for en heit kar!", fikk jeg en melding av englenes sendebud. Jeg sjekket mobilen raskt og så at det var fra kontakt "Mulig Ny Huseier", og han sa at kaninen vår, den kan han overleve med. Vi har altså fått leiligheten, og skal ut til den igjen til uken for å snakke sammen og eventuelt skrive leiekontrakt. Herlig. Jeg så nesten litt kjekkere ut med en gang jeg hadde hørt denne nyheten, synes jeg, selvtillit gjør visst mye. 

Jeg og fire andre narkomane satt oss inn i den stygge slitne bussen vi disponerer her på huset, og bega oss ut på en lang ferd til Kongsberg. En tur til sølvgruvene kan da ikke være så gærent. Men fy søren for en lang vei. Jeg rakk å gå gjennom alle mine følelser og tanker på denne turen - angst, glede, energiutbrudd, depresjon og likegyldighet. Sånne bussturer trenger jeg færre av. Endelig ankommet gruvene så vi at klokken var 14:00 - det var jo da turen skulle begynne. Vi løp (med unntak av én som går på krykker) som en horde vannbøfler bortover asfalten, opp til huset, måtte stoppe opp og spørre om veien, så videre opp til gruvene. I det vi er på toppen, på sekundet, begynte toget å kjøre - uten oss. 

Jaja. Da var vel egentlig den Kongsbergturen forgjeves da, gitt. Du skulle sett positiviteten bølget gjennom oss som om vi ble besatte (nei), og vi sang de fineste klagesalmer på veien ned igjen. De ansatte sa "vi kan jo ta en kopp kaffe når vi først er her, da!" med et glis om munnen, som om det liksom skulle redde dagen. Ingen av de narkomane hadde råd til en kaffe, de neste 45 minuttene ble brukt på å sitte og se på ansatte drikker kaffe. 

Forresten, jeg slet en smule med å finne toalettet på det stedet. Egentlig veldig. Jeg gikk til en som arbeidet på cafeen og spurte han om han ikke tilfeldigvis visste hvor toalettet lå. Jo, det kunne han meddele at han visste. Den er bare ut bygget, inn det andre og helt i enden. Jeg er omtrent like flink til å følge sånne beskrivelser som en femåring, kanskje litt dårligere til og med, og bega meg ut på litt av en ferd. Først havnet jeg på et bildegalleri. Et litt sært ett. Deretter havnet jeg i en smykkebutikk. Etter det havnet jeg på et toalett - uten noen toalett, men heller en stol av tre der toalettet vanligvis ville stått. Jeg måtte rett og slett gå tilbake og spørre igjen, før han humrende kunne peke meg i riktig retning. Kunne han ikke bare gjort det med en gang?

     

     

Jeg følte dette bildedrysset ble veldig rotete, men det får nå bare være. En god journalist legger ved beskrivende bilder. Ikke det at jeg er en journalist, men du forstår. Klart. 

Etter å ha vært i Kongbserg, kun så de ansatte fikk tatt en kopp kaffe, satt vi kursen hjemover igjen. Dagens lørdagstur ble altså en liten busstur, helt meningsløs. På bussturen hjemover begynte vi å bli sultne, og lurte fælt på hva det kunne være til middag i dag. Vi begynte å ramse opp alle mulige finesser vi kunne tenke på, og fikk vann i munnen alle sammen. Vi gledet oss til å hoppe av bussen og løpe opp på institusjonen for å sette munnen i noe god lørdagsmiddag. Dessverre var det pølser og potetmos til middag, og vi bestilte oss heller en pizza.

Akkurat nå sitter jeg og drikker en energidrikk, og vurderer utrolig sterkt å gå i dusjen. Dusjing er så ufattelig enkelt å utsette. I tillegg tror jeg planten min, som du så postet i går, har dødd helt. Den har blitt enda slappere og bladene har begynt å tørke ut. Hvem skulle tro at en plante ikke tålte sol.

Avhengighet

Etter min erfaring er vi alle avhengige. Alle mennesker, uansett hvor glorifiserte og hvor godt liv de ser ut til å ha på utsiden, lever med en mørk hemmelighet. Den trenger i grunn ikke være så mørk av seg, den kan være veldig lys, og det er mange som ikke nøler med å dele hva sin avhengighet er. Men vi har alle en vane, et tankemønster, som gjentar seg mot noe du rett og slett ikke kan leve uten. Vi mennesker lever med et stort tomrom inne i oss, et tomrom som er vanskelig å føle på fordi det tar form av så mangt. For de fleste kan det ta form av nedstemthet eller ensomhet. For noen kan det ta form av hyperaktivitet, som egentlig bare er usikkerhet i en ham som er vanskelig å tyde for de som ikke er deg. Noen får en voldsom angst. Andre blir bare sittende helt tomme, uten noen følelser i det hele tatt, og vet ikke helt hvor de skal gjøre av seg.

Dette tomrommet stammer mest sannsynlig av vår malplassering her i samfunnet. Vi passer egentlig ikke inn i det vi selv har skapt. Vi er bare dyr. Dyr som handler på instinkt og følelser. Instinkter overstyrer gjerne nevnte følelser. Samfunnet vi lever i er fornuftbasert, allikevel styrt av følelser. Det er sjeldent man klarer å ta sunn fornuft med i et regnestykke hvor følelser er sterke, og det er enda sjeldnere fornuften vinner. Om du er en av de få som får dette til, gratulerer. Dette tomrommet fylte vi før i tiden med en redsel. En redsel for å dø av det neste byttedyret du skulle slakte. En redsel for at avlingene ikke fikk nok regn. En redsel for at du aldri ville finne deg en partner å gifte deg med. Nå er det en redsel for å ikke leve opp til alles forventninger. Forventninger skapt i oss selv, hørt av oss selv.

Dette tomrommet, som absolutt alle har, kan fylles med så mangt. I det siste har det blitt utrolig populært å trene, noe som i tillegg gir deg bedre selvtillit og en bedre holdning (diskuterbart) generelt. Før var det veldig populært å arbeide. Ettersom vi fikk mer og mer fritid, har det blitt vanskeligere og vanskeligere å fylle dette tomrommet vi har i oss. Det er jo ikke naturlig å gå rundt uten noe å gjøre. Det har faktisk kun vært for de kongelige. Og du ser jo hvor gale de har blitt.

Det å ikke ha noe å gjøre driver noen til vannvidd. Du blir sittende og tenke. Det ligger naturlig i mennesker å frykte ting. Om du ikke frykter sabeltigeren i jungelen, dør du. Frykt er egentlig en veldig god ting. Frykt er en av mange drivkrefter i oss, det er en mulighet for å endre situasjonen som den er. Allikevel er det mange som blir lammet og ikke kommer seg av flekken grunnet frykt. For meg finnes det to typer frykt. Det er den hjemsøkende frykten, som ofte snakker til meg om kvelden når jeg er ensom. Det finnes også en annen type frykt, en litt mer grunnleggende typen, og denne har vi gjort om til noe helt annet enn det den egentlig er. Det er den ukjente frykten, frykten som gjør at du får en ekkel følelse i magen før du skal på et jobbintervju.

Og dette tomrommet, denne frykten, det skaper avhengighet. Ingen av oss har lyst til å sitte med disse følelsene, ingen av oss har lyst til å stoppe opp fra vår travle hverdag for å virkelig føle på hva som egentlig foregår. De siste månedene har jeg forsøkt å skifte ut min avhengighet, ubevisst, fordi jeg ikke lengre har tilgang på rusmidler. Jeg har kjøpt meg en hel haug med skrapelodd. Jeg har spist godteri. Jeg har tenkt dagen lang på hva jeg kan skrive om på bloggen. Akkurat nå drikker jeg energidrikker. Men allikevel klarer det ikke fjerne den mest grunnleggende avhengigheten av alle jeg har, nemlig narkotika.

Narkotiske stoffer er virkelig noe som setter stopper for en utviklende hjerne. Jeg innbiller meg selv at jeg har det gøyest på narkotika, selv om jeg selv kan se at jeg ikke har det. Jeg innbiller meg at jeg lærer raskere og bedre på narkotika, bare fordi jeg viser større interesse. Selv om jeg husker det dårligere dagen etter. Jeg kan innbille meg selv at jeg har det bedre, selv om jeg vet at jeg har det langt verre. Narkotika er en avhengighet som bare drar deg ned i et altomslukende mørke, tar over tankene dine og lurer deg med sin søte sang. Den gir hjernen det den vil ha, og forlater et stort begjær etter mer.

Akkurat denne følelsen er det jeg som en avhengig sliter med å bli kvitt. Jeg er sikker på at det er minst like vanskelig for en på 130kg å slutte med overspising, som det er for meg å slutte med mitt rusbruk. Jeg er sikker på at en som setter sin lit til å reise på ferier, som allerede begynner å planlegge neste ferie sekundet de har kommet hjem igjen, ikke ville klart å leve uten disse feriene sine. Problemet er bare at disse feriene ikke bringer med seg noe vondt. Og selv om de hadde gjort det, selv om det hadde gått ut over dine nære, ville du rett og slett vært så egoistisk at du hadde dratt på disse feriene og blokkert ute problemene dine i en uke eller to. 

Det er virkelig en forferdelig ferd. Du må røske deg løs fra alt du kjenner som kjært, du må gjenskape hele din hverdag på ny. Dette er virkelig den verste situasjonen jeg kunne satt meg selv i. Allikevel lusker det noen godkjennende tanker langt bak i hodet mitt. Jeg har grodd noe voldsomt som et menneske av dette. Jeg har tilegnet meg en visdom jeg aldri ville fått på noen annen måte. Og jeg har levd et interessant og spennende liv. Jeg tror faktisk ikke jeg ville byttet ut valgene mine om jeg hadde hatt sjansen. Om jeg klarer dette.

 

Jeg forsvant inn i en diskusjon med en mednarkoman om rett og galt midt i, og plutselig begynte sovemedisinene å fungere. Beklager om dere la merke til at kvaliteten sank midt i innlegget.

Venting.

Nå om dagen er det veldig mange ting jeg venter på. Det føles i det minste slik ut, men det er vel ikke noe mer enn hva andre mennesker venter på heller.

Jeg var på en visning på mandag. Det føles allerede ut som en evighet siden. Det er merkelig hvordan tidsperspektivet fungerer når dagene går ut på å vente på en ny dag. Visningen gikk veldig bra, leiligheten var helt fantastisk. Rundt 60kvm, veldig godt utnyttet plass, nyoppusset bad samt to fine store soverom. Best av alt, den har oppvaskmaskin. Den ligger ikke midt i ghettoen som de vi har sett på tidligere, så vi slipper å kunne gå rett ut av døren for å hente rusmidler. Den ligger veldig fint til, 5 minutter med bil unna byen. Vi har lagt ut en annonse, "ønskes leid", noe som betyr at huseieren tar kontakt med oss, og på de to vi har vært på tidligere har det vært opp til oss om vi vil ha den eller ikke. Denne leiligheten vil vi ha. Det eneste som var i veien, var at de mot slutten av visningen sa "Ingen husdyr". Og "ingen narkotika", men sånt driver vi jo ikke med lengre. Vi har jo en kjempesøt kanin, så vi fikk litt dårlig samvittighet når vi jattet med og sa "neida, vi har da ingen husdyr hehe".

Dagen etter tok jeg mot til meg og ringte til huseieren. Jeg sa at vi hadde en søt innekanin som satt i bur. (den går like fritt som en frittgående høne, men det er ikke hans business) Min nye potensielle huseier virker ufattelig tøffel, men veldig hyggelig. Jeg visste helt fra første stund på telefonen med han at det hadde vært en huseier jeg likte. Han gjentok positive tilbakemeldinger som "kjempeflott, perfekt" hele tiden og virket generelt positiv og litt redd for å virke negativ. Han sa han bare måtte snakke med kona først, fordi det var hun som hadde satt regelen om at det ikke skulle være noen husdyr. Da vi snakket i telefonen var han på jobb i et annet fylke, og skulle være det frem til fredag, men han sa han skulle ringe opp kona og så ringe meg dagen etter.

Det kom ingen telefon dagen etter. Jeg begynte selvfølgelig å tenke. Hva om han ikke tør å ringe opp for å si nei? Jeg hadde jo fryktelig lyst på denne leiligheten, men tenkte at jeg fikk vente til neste dag for å se om han ringte da. I går kom det heller ingen telefon. Klokken 20:00 sendte jeg melding for å vise at interessen fortsatt var der, og lurte på om han hadde tatt noen beslutning. Han svarte litt senere at han var på jobb frem til fredag, så han skulle ringe meg opp på lørdag etter han hadde snakket med kona. Han turte visst ikke ringe henne for å overrekke denne beskjeden. Så da venter vi spent på lørdag.



Jeg kjøpte meg en fluesnapper på plantasjen i stad. Passer jo perfekt i og med at fluesesongen nettopp er ferdig. Jeg som så gjerne ville mate den, har lett etter fluer i en god stund nå. Sitter og venter på å se et insekt. Skal ut på ny leteaksjon når jeg har skrevet ferdig blogginnlegget.

Det er veldig enkelt å bare sitte og vente på at ting skal skje en. Det er i alle fall mye mindre energikrevende enn å faktisk gå ut og gjøre det. Jeg venter på at motivasjon og glede skal komme tilbake. Jeg venter spent på å bli ferdig med denne behandlingsplassen. Jeg venter øverst på ventelisten for å få en arbeidsplass hos Asvo. Det er veldig vanskelig å gå ut og faktisk gjøre noe. I det siste har jeg måttet ta meg litt i nakken. Om jeg ikke, innen 12 dager, har skjerpet meg på å stå opp og kommet meg på gruppene vi har her på enheten, blir jeg rett og slett kastet ut. Alt for tidlig. Jeg føler meg ikke klar, men allikevel var det noe stort inne i meg når de sa det. Jeg ville hjem. Jeg ville klare meg. Jeg ville ikke lengre være sperret inne. Det er mye derfor jeg skrev mitt forrige blogginnlegg. For å se hvorfor jeg ikke skal ta det for gitt å være her. I går var jeg til og med med å spille volleyball, og jeg ga jernet. Jeg ga alt. Jeg var den mest aktive av alle, og er støl i hele kroppen i dag. På tide å slutte med ventingen man kan slutte med.


I dag lot jeg denne fantastiske blomsten stå ute i solsteiken og kose seg. Det gjorde den visst ikke. Nå er den veldig skuffet over meg og henger som søren med hodet. Jeg håper ikke den døde. Har skrudd av lyset så den får stå og kose seg litt i mørket, og vente å se hva som skjer.

untitled

Jeg forsøker nå rett og slett å starte på et nytt blogginnlegg like etter å ha skrevet et annet. Litt fordi jeg hører på en 30 minutter lang konsert av Rachmaninoff, Piano Concerto #2 in C Minor,og ikke vil skru den av for å se på youtubevideoer/ted-talks av Daniel Tammet (Har du sett Shining? Ufattelig bra film. Sann historie. I denne filmen blir en pianist gal etter å ha klart å spille denne sangen perfekt. En må-se), og litt fordi jeg trenger noe å fylle hodet med. Jeg forsøkte nettopp å snakke med mennesker fordi jeg trenger noen å snakke med, og trenger øving i å holde samtaler gående, noe jeg ikke klarer, og måtte dessverre innse et nederlag etter å ikke ha klart å holde en samtale gående mer enn 5 svar hver vei. Det er nå enda fortsatt en stund til leggetid.

 

Dagen i går var en veldig fin dag. En sånn dag du lengter etter, en dag hvor du legger deg med et smil om munnen når du tenker på hvordan dagen gikk. I stedet for å dra hjem denne helgen, som jeg vanligvis ville gjort, måtte jeg nå bli hjemme på grunn av en liten sprekk som ikke en gang vistes på urinprøvene forrige helg. Jeg og min kjære innrømte det. Oi, der gikk den setningen føyken. Ja. Uansett. I stedet for å dra hjem denne helgen, var vi her på enheten. Vi på enheten forventet at vi skulle dra på et lite søtt marked i Horten, blide og fornøyde. Men noen her på huset tenkte at dette kan vi jo gjøre neste helg i stedet, det er jo åpen dag på Noah i dag!! For dem som ikke vet det, er Noah et svært industriområde hvor de tar i mot giftige biprodukter fra fabrikker, blant annet syre og flyveaske. Der ble vi undervist i hvordan de bruker kalkstein for å nøytralisere syren, tilsetter asken, og så igjen til slutt gjør det om til et ferdig kalksteinprodukt som de bruker til å tette to svære kratere på øya.

Denne øya hadde visst noe rimelig sjeldent plante- og insektliv, derfor måtte produktet til sist være like basisk som kalksteinen selv var. Dette er jo en vanskelig oppgave når man bruker mange millioner tonn syre i byggesteinene, men disse forskerne får nå til hva de vil. Til sist skal denne fantastiske øya, Langøya om du lurte, få et fint boligområde og en fin båthavn. Dette er jo noe helt fantastisk spør du meg, bli kvitt miljøfarlig avfall som før bare ble sendt ut i sjøene, til å bygge noe fint! Fantastisk. Perfekt. Noah er de eneste i skandinavia som gjør dette, og får avfall sendt til seg fra hele Skandinavia. 

Det ble servert pølser og brus der, vi fikk litt undervisning, og kjæresten min hadde en super jeg-er-så-glad-i-christopher-dag, som gjør meg veldig glad inn til sjelen. Innen vi var tilbake fra denne overraskende ikke-kjedelige turen, hadde de andre laget klar taco til oss. Perfekt. Taco må jo være noe av det beste som finnes å spise der ute. Resten av kvelden ble brukt på at jeg og kjæresten min så litt på TV og gikk ute og lekte. Veldig barnslige, egentlig. Hun dro med seg et jernrør, jeg tok opp en veimarkeringspinne, og vi gikk rundt og laget bråk og helvette. Slo på alt metall vi fant, før vi dro på epleslang i hagen til noen som satt i stuen og kunne se oss klart og tydelig, satt oss ned midt i gaten og koste på en pusekatt i 10 minutter, og brukte eplene som ball og pinnene våre som balltre. Da vi kom tilbake til enheten hentet vi oss en kniv (hva skjer med jernrør og kniv, egentlig? skumle folk) og spilte "Kappeland", som er et spill jeg for øvrig aldri hadde spilt før som viste seg å være helt okay til det var blitt helt mørkt ute. 

 

Jeg har nå nettopp vært ute og delt en sigarett med en av de ansatte her på huset. Og jeg må si denne ansatte virkelig overrasker meg, helt sinnsvakt. Han har en fin og svær mage, langt skjegg, kler seg som en typisk biker, og kjører faktisk en tungsykkel han har laget helt på egenhånd. Jeg selv ventet aldri at han skulle være den av de ansatte som satte størst inntrykk på meg.

Han gikk på skole med faren min, og etter han fant ut av hvem faren min var, som han ble god venn med, begynte han plutselig å like meg mye mer. Jeg er litt vanskelig å komme innunder huden på, og han er faktisk den første av de ansatte som greier det. På fire måneder, dere. Han ga meg fantastisk ny motivasjon til å leve livet videre, på en samtale på fem minutter. Vi begynte å snakke om arbeid. Hva jeg skal bli og hva jeg skal gjøre når jeg er ferdig her. Han kom med så mange gode innspill, så mye godt, at jeg føler jeg kom meg flere hundre meter videre kun på den korte tiden.

Nå sitter jeg altså og har nettopp søkt jobb og skrevet et notatark om hva jeg kan si under jobbintervju. Herlig.

Det er alltid de du minst venter det fra som overrasker deg mest.

Livet er skummelt.

Nå nærmer det seg med stormskritt at jeg er "ferdigbehandlet". Gud, for et teit ord. Blir man ferdigbehandlet, noensinne? Hjelper det i det hele tatt å være her, på andre måter enn å få avstand til rusen? Det er klart, man skal visst lære mye her. Man har psykoedukasjon som lærer deg å gjenkjenne følelsene dine, gjenkjenne når en uønsket situasjon snart vil oppstå, og hvordan du kan unngå den. Men hvor enkelt er det å ta med seg slik lærdom man ser på en powerpoint/skrevet opp på en tavle ut i den virkelige verden? Hva hjelper egentlig behandling? Alt ligger i deg selv. Dette er noe du må ta kontroll over, ingen kan lære deg å bli rusfri.

Det er mange skumle tanker som oppstår nå som jeg snart er ferdig på rehab. Jeg gleder meg mest, men når jeg først gruer meg, gruer jeg meg noe voldsomt. Det er omtrent 2 måneder til jeg er ferdig. Det er en og en halv måned til min kjære er ferdig. Jeg misunner henne for å få 2 uker i en ny leilighet uten meg - tid til å finne sin egen plass i leiligheten. Tid til å finne seg selv alene i den store verden der ute. Jeg skulle gjerne hatt det selv, men jeg er nå sikker på at jeg håndterer situasjonen sånn den blir lagt ut til meg. I begynnelsen hadde jeg lyst til å skrive meg ut når hun var ferdig, men nei, den tiden fortjener hun.

Innen jeg er ferdigbehandlet, har vi fått oss en ny leilighet. Ganske nøyaktig samtidig. Jeg vil være satt i et arbeidsrettet tiltak. Ting ser ut til å gå sin gang. Jeg håper så inderlig de gjør det i en positiv retning. Jeg er i det minste sikker på en ting, og det er at det å ruse seg hver dag - er jeg ferdig med. Det er nøyaktig denne setningen som skremmer meg. Hvordan går egentlig veien videre? Vil jeg ruse meg i ny og ne? Bare et lite stikk i armen?  Vil jeg ha meg en ordentlig jobb etterhvert? Kommer jeg til å komme meg tilbake på høyskolen? Finner vi et liv uten rus?

Det er alle skumle tanker. Uferdige tanker. Jeg har ikke peiling på hvordan jeg skal håndtere dem. Kanskje fordi jeg sjeldent legger sjela i psykoedukasjonen her. Når jeg setter tankene mine ned på et ark, som nå, ser jeg at jeg ikke er fullt så positiv som jeg selv tror. Når jeg satt meg ned for å skrive dette innlegget innbilte jeg meg at det skulle bli overpositivt. At jeg kun var positiv til fremtiden. Men jeg er livredd. Rett og slett livredd. Det er skummelt å innse.

Jeg har ikke så mange venner. Det blir tøft å sitte og kjede seg hele tiden når tilgangen på rus er der. Jeg må finne meg en plass i denne store verden. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare det. Jeg har så mange skumle tanker. Jeg tenker virkelig at én gang, én gang går bra. Det har jeg jo sett - på dette oppholdet har jeg sprukket litt sjeldnere enn en gang i måneden. Det har ikke vært noe sånn nå bånnruser jeg meg-sprekker, det har vært et lite stikk i armen, ikke gjentatte ganger på en dag en gang, og ferdig. Er det et liv? Kommer man seg videre på den måten? Det er jo bare for å tilfredsstille de stemmene du har bakerst i hodet som hvisker til deg, helt til du gir etter. 

Jeg trenger noe som motiverer meg til å bli nykter. Min aller største motivator hittil har vært kjæresten min. Problemet ligger bare i at vi ruser oss sammen. Om begge to har en dårlig dag på likt er ikke veien til å sprekke hull på ballongen lang. Men problemet ligger jo ikke i en gang nå og da. Hadde jeg klart å gjøre det en gang nå og da hadde jeg ikke vært her. Nå som jeg først har vært nykter såpass lenge, kan jeg virkelig merke hvor tung tilværelsen var når jeg ruset meg. Jeg husker hva det gjorde med meg. Herregud for en trist og flau tilværelse. Det var faktisk ikke en eneste positiv ting å hente ut fra det. Men det kan det jo være en gang i blant...

 

Jeg må bare beklage dette rotete innlegget. Det er bare en liten rant fra et rotete hode. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. På den ene siden vil jeg være ferdig nå. Jeg vil bare hjem til leiligheten min og leve for meg selv. På den andre siden vil jeg ikke vekk herfra i det hele tatt. Jeg tror jeg bare må komme meg ut i det virkelige liv, ta sats, og håpe på det beste. Det er jo tross alt jeg som styrer dette livet.

 

Jeg og kjæresten min har stilt hverandre et spørsmål i en god stund nå. Jeg håper noen av dere lesere kunne hjulpet oss å svare på det, for vi trenger virkelig litt hjelp på det området. Hva gjør nyktre mennesker for å fordrive tiden sin?

 

det kommer til å gå bra. alt ordner seg

Månediskusjon og skuespill

I det siste har jeg vært veldig dårlig på å stå opp. Faktisk helt elendig, skal jeg være ærlig. Så mye at noen nesten sinte kommer med utsagn liknende "han Christopher står aldri opp, han!", både snurte og misunnelige. Derfor forsøker jeg nå av all min mentale styrke å stå opp. Dagen i dag gikk ikke helt halvgærent. Jeg var oppe til 08:15, selv om jeg var trøtt nok for tre mann, og satt flittig i kantinen til klokken nærmet seg 09:30 og vi hadde gjennomført både morgenmøte og møte med ledelsen. 

Etter det gikk jeg jo selvfølgelig og la meg igjen. Jeg satt på tre alarmer som skulle ringe med ett minutts mellomrom 5 minutter før jeg skulle i en gruppe, noe som var en veldig lur idé der og da. Litt ekstra søvn gjør alltid herlig. Problemet er bare at når man er trøtt, og ligger og sover, driter man regelrett i plikter. Dette har blitt en så dårlig vane i det siste at jeg så ofte som to ganger (!!) har hørt ordet "nyttegjøring" i løpet av den siste uken. Og det er rimelig alvorlig, skal jeg si deg. Dette betyr, med andre ord, at om jeg ikke får til å dra meg til gruppene snart, blir jeg rett og slett skrevet ut. Fordi jeg ikke gjør annet enn å benytte meg av sengen her. Som du kanskje forstår, bare skrudde jeg av disse alarmene og favoriserte søvnen. Jeg sov til klokken 14:30.

Noe av problemet mitt med å være våken såpass tidlig på dagen, ligger i at jeg har sånn ca 2 timer uten en dritt å gjøre mellom hver gruppe. To timer. Det er mye tid når man går rundt i halvsøvne. Ufattelig mye tid. Heldigvis skjedde det noe øyeblikkelig etter jeg sto opp, noe som satt gliset midt i fleisen min med en eneste gang. Jeg gikk ned i kantinen og fant pannekaker, spiste én med krem og blåbærsyltetøy, og tok meg en røyk. Og så skulle vi visst ha teater.

De hadde lurt alle narkomane her på enheten til å tro at dette var noe vi skulle se på. Vi var veldig spente og lurte på hvem søren som gadd å dra hit for å spille teater for noen slitne, utakknemlige narkomane. Det viste seg at det ikke var noen som gadd det. Det var vi som skulle være skuespillerne. Så raskt det ble underrettet, gliste jeg altså som solen selv, kanskje enda litt mer. I første omgang trengte de en prins. De leste opp rollen, og jeg rakk hånden opp med en eneste gang, mye for å gjøre kjæresten min ille til mote fordi hun ikke tåler at jeg gjør sånne ting, klar for å spille helten i stykket. Jeg fikk tildelt en krone, en kost som hest, og et plastsverd. Dette så ut til å gå bra.

Jeg måtte verve hver eneste en av resten av skuespillerne, men jeg fikk mine motvillige mednarkomane til å bli med en etter en til slutt. Skuespillet besto av én prinsesse, som ble min kjære, én skurk, én konge og én hest. Hva skulle jeg med en kost som hest når skurken ble utstyrt med en menneskehest? Dårlig start dette, gutta. Dårlig start. Fortelleren var en av de ansatte, en psykolog som kun snakker dansk. Det ble en total katastrofe så raskt hun åpnet munnen og forsøkte seg på en blanding av norsk og dansk, og ingen av skuespillerne forsto hva de skulle gjøre i mer enn 50% av tiden. Allikevel var jeg så entusiastisk du kunne få meg, jeg laget matchende ansiktsuttrykk, red fint på kosten min og skrek ut diverse småord der jeg følte de passet. 

Skuespillet ble egentlig en suksess, selv om vi alt for ofte måtte stoppe opp og spørre "hæ". Det gikk enkelt og greit ut på at skurken kom og tok min kjære over skulderen mens han satt på en hest (artig syn, jeg innser nå at jeg burde tatt bilder), kongen gikk rundt og mumlet for seg selv, og jeg og skurken hadde en slåsscene hvor vi rullet rundt på gulvet, ene på toppen av den andre, før jeg "sparket" han midt i skrittet og fikk erobret prinsessen, og vi ble gift i alle våre gode dager. Det ble mye latter, og det satt stemningen for resten av dagen.

 

Jeg forsto plutselig hvorfor moren min ville på middag med meg i går. I dag dro hun til Kreta, gitt. Og jeg orket ikke spise middag med mamma i går, selv om hun har fylt 40 og jeg enda ikke har fått over rukket gaven, og nå er hun borte i en liten stund. Jeg har ikke peiling på hvor lenge. Egentlig orket jeg, og ville gjerne, men du forstår at jeg hadde nok et jævla tilbakefall i helgen, som gjør at jeg ikke får lov til å forlate enheten denne uken. Trist.

 

Resten av dagen har gått med på interessante diskusjoner med to av de andre oppegående narkomane her på enheten, som startet ved at han ene klappet i hendene og sa "bli mørkt". Vi diskuterte hva vi hadde gjort om solen plutselig slukket, til en alt for stor grad - hvordan det ville påvirket jordens kjerne, hvor vi ville bodd, hvor lang tid det ville tatt før vi døde, hvilke planeter vi hadde blitt trukket mot, hvordan vi hadde utvinnet mat og hvordan vi rett og slett hadde levd i jordens kjerne om vi kom oss dit. Herlig.

 

Nå sitter vi og ser på radioresepsjonen, vel, vi og vi, jeg blogger, en annen sitter på tabletten sin og spiller mens én av oss ser på radioresepsjonen på youtube. Dette ble en god dag after all.

Et tappert forsøk

Hei dere! Jeg har glidd helt ut av bloggingen i det siste, noe dere muligens har merket litt. Jeg må bare si at jeg er utrolig fornøyd med å logge inn i dag! Jeg har ikke turt å sjekke statistikken min siden sist jeg skrev fordi jeg har vært så utrolig redd for at jeg skal ha hatt null lesere i over en uke i strekk. Ufattelig nok har jeg enda like mange, om ikke fler, lesere hver dag! Dette gjorde meg veldig godt, tusen takk til alle dere som enda gidder å ta en titt innom bloggen min.

Jeg har vel egentlig rett og slett tatt et valg om å ikke blogge. Det er ikke det at jeg ikke har hatt lyst - jo, egentlig - men det ligger vel også mest i at humøret mitt ikke har vært tipptopp, og jeg produserer best innlegg når jeg er glad. Det at dere fortsatt titter innom gir meg god og ny motivasjon for å prøve på nytt! Jeg skal virkelig forsøke så godt jeg kan å få kvaliteten litt opp igjen og. Nå har min hverdag i en stund vært preget av både mye angst og usikkerhet, som kraftig har gått ut over... vel, det meste i livet mitt. Bloggen løftet meg så veldig opp, så det å blogge igjen må vel være løsningen, eller hva?


For 9 dager siden fylte verdens beste mor 40 år. Gratulerer så mye med dagen!

 

I det siste har jeg vært på mange visninger. Med i det siste mener jeg de to siste dagene. Ellers har det kun vært én. Jeg skulle i utgangspunktet på en visning i dag og, men heldigvis var den blitt solgt i går. Jeg sier heldigvis av ganske god grunn - han som var ute etter å leie ut leiligheten sin hørtes ut som djevelen selv på telefonen. Ikke det at han gjorde noe galt, det er vel snarere tvert i mot jeg som har gjort noe galt. Du forstår, jeg er ikke i fast arbeid nå. Og jeg er på rehabilitering, som dere vet. Og da er det litt vanskelig å svare på hva man gjør om dagen. Har du jobb? - Neei, jeg bare har nylig injisert amfetamin i armen min, som førte til at jeg fikk masse penger av NAV og nå har jeg råd til leiligheten din! Eller ikke...

På grunn av disse pinlige omstendigheten, og at jeg står på førsteplass på en venteliste for å bli satt i et arbeidsrettet tiltak, har jeg rett og slett sagt at jeg arbeidet som snekker. For det er snekker jeg mest sannsynlig skal begynne å arbeide med. Enten det, eller kløyve ved. Hurra. Uansett, når folk hører at jeg er snekker, reagerer de voldsomt. Ikke bare litt, liksom. På en visning ble jeg spurt om jeg kunne skifte skapdører i leiligheten når vi flytter inn. På en annen visning sa hun at mannen sin jobbet som tømrer, og ble veldig begeistret over at jeg var snekker, mens hun hintet til at vi kanskje kunne småsnakke litt i gårdsplassen om hvilke spikre vi foretrekker til diverse plankeslag. En tredje, likeså mannen på telefonen, gravde veldig. Du vet sånne voksne mennesker som har blitt lurt før og ikke tror helt på menneskeheten? De vil vite hvor jeg jobber. Hvor lenge jeg har arbeidet. Hvordan utdanning jeg har. Alt! Og herregud så flaut og stressende det er å stå der og måtte finne på løgn på stående fot. Jeg har aldri i verden følt meg verre til mote.

Derfor har jeg nå besluttet å heller si sannheten. At jeg skal bli satt i et arbeidsrettet tiltak. Om det så koster meg en fin leilighet får det bare være, dette orker jeg ikke mer. Jeg gruet meg altså så voldsomt til den visningen jeg skulle vært på for et par timer siden, at jeg nesten gjorde i buksa. For en flause det hadde vært. Han hørtes ut som den overbeskyttende faren, som strengt ikke ville gi fra seg datteren sin for kvelden. Grøss og gru.

Jeg har stor tro, veldig stor tro, på at jeg vil finne meg den perfekte leilighet innen en og en halv måned, som jeg har på å finne den. Hittil har vi vært i visning i to leiligheter vi kunne fått om vi sa ja, så dette lover jo faktisk godt. 50% har villet ha oss, selv om vi egentlig bare er noen lusne skitne narkomane. Hurra for karisma!




Sånn ellers går dagene egentlig ganske radig. Jeg sliter litt med å vite hva jeg skal gjøre hver dag, så jeg har tatt opp lesing (av bøker selvfølgelig) igjen. Jeg sitter også å spiller mye på tabletten min, selv om jeg er luta lei av de spillene jeg spiller og tabletten har slått seg vrang så den produserer de styggeste farger og gjør helt vondt i øynene å bruke. Jeg føler jeg begynner å bli litt flinkere til å snakke med mennesker, og ellers går det vel egentlig litt oppover igjen. Alt ligger i tankegangen. Jeg ble satt på antidepressiva her om dagen, og da dagen kom valgte jeg å ikke ta dem. Jeg vil heller komme meg over dette på egenhånd. Ironisk nok, fra den dag, begynte jeg å føle meg litt og litt bedre. Det føles godt å tvinge seg til å føle seg bra.

Vi var en tur i byen i stad, jeg fikk videreført en trussel som innebar å rive hodet mitt av meg på narkotorget, og jeg har kjøpt meg noen fine blomster som nå pryder rommet mitt. Alt i alt begynner det å bli litt substanse i livet mitt, og jeg begynner faktisk å føle meg fornøyd. Selv om det er mye som ikke er på plass.

Jeg skal forsøke å blogge litt mer fremover, gutta. Takk for at dere fortsatt er her. Dette føltes godt.

Visning i perfekt leilighet og mulig realityserie

I dag har jeg og min kjære vært på en visning i en leilighet vi i utgangspunktet ikke skulle ha. Vi dro til visningen i håp om at den ikke var så altfor fin, fordi den lå litt uheldig til i forhold til vår bakgrunn. Leiligheten vi bor i nå er fin, det er ikke det, men i forhold er den et høl! Vi bor nå i en 66kvadrats fin kjellerleilighet i utkanten av sentrum, til en fantastisk pris på kun 6500kr i måneden. Leiligheten vi titter på er midt i byen, 100 meter fra kjøpesenteret, og midt i ghettoen. Alle narkomane bor der. Man henter gratis sprøyter vegg-i-vegg med leiligheten vi var på visning på, og fytti rakkern for en uheldig beliggenhet for to eks-sprøytenarkomane. I det vi gikk inn i leiligheten klarte jeg ikke slutte å smile. Den var nyoppuset, det fineste badet jeg har sett omtrent, og perfekt størrelse. Butikken ligger i tillegg 100 meter unna, fytti rakkern for en knipe vi er i nå! Vi leter febrilsk etter en unnskyldning til å ikke ta den.

Derfor ringte jeg min mor, fordi hun alltid er så fornuftig. Hun frarådet meg fra å ta den leiligheten pga beliggenheten, og det var deilig. Jeg har i tillegg tenkt til å ringe min far, fordi han tidligere også har vært narkoman, og kommer til å fraråde det enda dypere. Vi må i tillegg betale husleie dobbelt opp én måned, og det er rett og slett ikke noe for oss.

Det er noen narkomane her, meg inkludert, som diskuterte litt å lage en reality-serie i går. Jeg kunne publisert et par videosnutter og en fin tekst til hver dag, og dere kunne fått et dypt og morsomt innblikk i hvordan det er å være en narkoman på vei mot et rusfritt liv. Det ville vært en satire-serie, muligens basert litt på Paradise Hotell/Big Brother. Dere ville fått med dere all den syke dramaen vi har her på huset, og alle de morsomme interessante tingene vi finner på å gjøre. Hadde det vært noe dere hadde likt?

Jeg har kjøpt meg noen pyntegjenstander til rommet mitt, og er så utrolig fornøyd med det! I tillegg til å ha holdt rommet mitt lenge i en rekordlang periode, har jeg nå begynt å pynte det. Jeg ser så frem til å få meg en ny leilighet! Den ene blomsten er så fin. Den er hårete og kjennes ut som et dyreøre eller noe. Jeg koser ganske mye med den, haha. Morsom fasong óg.

  

  

Nam-nam middag av verdens beste house-wife, meg!

 

Min kjære mednarkoman, skrevet om i det forrige bildet, slapp ut av skjermingsenheten tidligere neste kveld. Det dumme var, at han igjen gjentok tragedien med å ruse seg. To uker på rad nå. Han ble sendt direkte tilbake til skjermingsenheten, og valgte dessverre å skrive seg ut. Han vil bli et stort savn. I tillegg har enda en annen skrevet seg ut, på samme grunnlag. Det er voldsomt trist når sånt skal skje, spesielt når det er gode mennesker man er glad i.

 

jeg er så sliten i dag. hviledag

 

Noens tilbakefall, og mitt eget

Det har i en liten periode nå vært et par narkomane her på klinikken som har tatt seg visse friheter. Jeg selv har visst om to av dem, men valgt å ta i bruk min rett til å tie. De har over "lengre" perioder benyttet anledning til å innta rusmidler daglig, noe som tydelig har preget tilværelsen deres. Det er i slike tilfeller man virkelig kan se hva det å ruse seg gjør med en person. Når du ser en person som pleier å være livlig og glad, et godt tilførsel til det sosiale, bli totalt sløv, sliten og bare helt borte i hodet, er det en veldig trist ting. Veldig. Når det i tillegg er en av de få personene du følte en nærhet med her på enheten, gjør det enda vondere.

I kveld skulle han bytte rom, fra motivasjon hvor de nyankomne narkomane er, til overetasjen der de ikke-nå-like-narkomane befinner seg. Altså de som har vært her i over 4 uker. Han prøvde i et tappert forsøk å bære dyner og puter opp på rommet, og snublet i sine egne bein for hvert steg han tok. De aller "eldste" nesten-ikke-narkomane-lengre holder en veldig fin kodeks, en kodeks jeg selv ikke helt turte å følge. De sa til han at han enten fikk gå og si fra til de ansatte selv, eller så ville de gå og si fra på egen hånd. Han valgte selvfølgelig, som en mann gjerne ikke gjør, å ikke si fra. Ingen klandrer han; det er vanskelig å skulle oppgi seg selv for noe du har gjort.

Jeg hørte han gå nedover gangen i et voldsomt sinne, skrek ut at alle her var noen forbannede tystere og sa at han skulle skrive seg ut i morgen. Det er en så utrolig trist ting at du aner ikke. Her på klinikken har jeg kun 3 folk jeg liker å referere til som venner, og han var en av dem. Det hadde gjort meg veldig vondt å se han forlate dette stedet, bare for å kaste seg selv ut i en endeløs lidelse. Jeg har så mange tanker som svever rundt i hodet mitt, så mange ord jeg gjerne ville sagt han. Jeg liker veldig mye å dele det jeg anser som min egen visdom. Tidligere har vi hatt en lang 30-minutters samtale hvor jeg fikk sagt mye rundt hvorfor han ikke bør ruse seg, hva som er viktig å fokusere på i tiden fremover og hvorfor det at han ruser seg ikke nødvendigvis er en gal ting, bare han ikke fortsetter. Han var jo selvfølgelig fullstendig enig.

Dessverre sitter han nå på en skjermet enhet, og jeg har ingen anledning til å få snakket med han. Og tankene fortsetter. Det er så mye jeg gjerne ville sagt, som jeg ikke vet om jeg får sagt fordi han plutselig kan være borte i morgen. Det er virkelig en trist ting. Og jeg vet selv hvor bestemt man er når man først har bestemt seg for å dra. Det var en gang jeg hadde pakket sammen alle sakene mine og skulle til å dra, men valgte heller å bli fordi min kjære ombestemte seg. Men det var på nære nippet jeg dro ut i den store vide verden på egenhånd.

 

Nå, som tittelen tilsvarer frister det litt å snakke litt om et tilbakefall jeg selv hadde for en omtrent 4 uker siden, men jeg velger å la det ligge. Jeg kan allikevel meddele dere at jeg har vokst noe voldsomt av den episoden, og fått mange nye grunner til å bli her.

Det tittelen egentlig sier, er at jeg har hatt et annet form for tilbakefall. Jeg har nemlig begynt å røyke sigaretter igjen. Jeg vet ikke helt hvorfor - men det var bare en dag jeg fikk litt lyst på. Et svakt øyeblikk. Og jeg kjøpte meg en rullingspakke. Her sitter jeg nå og svamper som en gris, jeg som egentlig var røykfri. I det minste har jeg sluttet med snusing.

Det dette forteller meg, er at det er en så alt for kort vei tilbake til det å ruse seg. Et svakt øyeblikk. Og jeg kan ikke si med hånden på hjertet at jeg ikke har vurdert det i de siste. Jeg har gått litt nedover mot et mørkt sted, og jeg kjemper virkelig for å kave meg opp, men det er vanskelig. Jeg føler jeg glir lengre og lengre ned, noe man muligens kan se på bloggen min - men jeg kommer ikke til å begynne å ruse meg igjen. Jeg er så ferdig. Jeg er for bra. Om dagen er det veldig viktig for meg å gjøre alt jeg kan for å ikke gli inn i en dyp depresjon igjen, og det er dess enda viktigere for meg å forsøke å snu de luskende tankene som virkelig sniker seg innpå deg uten at du har det minste kontroll. Jeg jobber så hardt med meg selv om dagen, så hardt, men det er et slit. Jeg har så lyst til å klare dette.

 

Klokken er nå 02:45, og jeg er så sliten. Så sliten. Det eneste jeg virkelig vil, er å sove. Men etter jeg sluttet på sovemedisiner på fredag, har jeg lagt til meg en stygg uvane. Jeg vil ikke legge meg. Jeg sitter og stirrer tomt på skjermen. Åpner opp facebook, lukker den igjen, repeat. Jeg stirrer tomt på nettsider, alt er bedre enn å legge seg. Det er en utrolig merkelig ting, og verdens styggeste uvane tror jeg. Jeg vet jeg ikke vil sovne med en gang jeg legger meg uansett. Jeg vet hvilke typer tanker som venter meg. Men det går ikke.

det er ikke noen der ute som har et tips eller to som kanskje kan fungere i denne situasjonen? da altså både motvirke depresjon og bedre søvnmønster. på forhånd takk.

Les mer i arkivet » Mai 2016 » April 2016 » Mars 2016
hits